Eivind Eckhoff
Psykiatrispesialist, styreleder SEPREP
eivind.eckhoff@hotmail.com
Et foredrag holdt på Psykoterapibiennalen i Litteraturhuset 20. mars 2023.
Jeg startet min utdanning til psykiater på Åsgård sykehus i Tromsø i 1984 og ble plassert på en post med psykotiske pasienter med høyt symptomtrykk og svært lavt funksjonsnivå. De hadde vært innlagt i mange år, tok lite initiativ og hadde mistet håpet om et bedre liv.
Jeg derimot hadde mye pågangsmot etter slik jeg så det å ha «lest meg opp» på medisinsk og samfunnsfaglig litteratur. Jeg burde være godt forberedt på å møte pasientenes lidelse tenkte jeg. Møtet med pasientene var likevel så sterkt at jeg til tross for tro på den gode samtalens helende virkning og kunnskap om institusjonaliseringens passiviserende virkning (som jeg tenkte det ville være mulig å motvirke) ble smittet av pasientenes følelse av håpløshet. Etter hvert har jeg skjønt at denne smitten går begge veier. Det blir en ond sirkel, begge parter blir pessimistiske, gir opp å få kontakt og blir fremmede for hverandre. Dette er sterke krefter og nok det viktigste hinderet for etablering av gode behandlings- og rehabiliteringstiltak. Alle forsøk på inkluderende tiltak må ta hensyn til dette for ikke å bli urealistiske.
En viss innsikt i dette problemet hadde jeg nok for jeg begynte å fundere på hvor meget av lidelsen til pasientene som kom av deres opprinnelige symptomer og hvor meget som kom av lidelsen ved det å bli oppfattet som avvikende, gitt opp og det å falle utenfor fellesskapet. Og hva var nå egentlig årsaken til de opprinnelige symptomene? Nesten alle pasientene hadde hatt svært krevende og ofte traumatiserende oppvekstsvilkår og noen hadde i tillegg foreldre som var psykisk syke.
Pasientene hadde alle svært dårlige erfaringer med å bli skrevet ut fra sykehuset. De hadde blitt overlatt til seg selv. Åsgård sykehus hadde vært tidlig ute med å skrive ut pasienter, og mine pasienter hadde blitt utskrevet for så å bli lagt inn igjen opptil flere ganger før både de og fagfolkene hadde «gitt opp». De hadde ikke hatt evne til å ta vare på seg selv, ble ensomme, redde og dermed mer psykotiske. Returen til det psykiatriske sykehusets totalomsorg var derfor gitt på forhånd. Redselen for å bli utskrevet for å opp-leve dette på nytt var stor.
Posten hadde et svært positivt innstilt personale og vi bestemte oss for å gjøre det så trygt og hyggelig som mulig for pasientene. Vi tilbød aktiviteter som var meningsfulle og tilpasset den enkelte og en viss medbestemmelse over hvordan ting skulle være. Vi gjenopptok kontakt med nære pårørende. De hadde tidligere hatt negative erfaringer både med sykehuset og med sine syke familiemedlemmer. Dette var et stort og viktig arbeid. Svaret for oss fagfolk ble altså å gjøre utenforskapet så godt som mulig. Det var en slags enighet mellom pasientene, pårørende og oss om at tilbaketrekningen fra samfunnet var nødvendig. Vi var altså mer et asyl enn et fengsel. Posten ble et forutsigbart og trygt sted å være. Dette var svært lærerikt for meg, jeg fikk god tid til å bli kjent med pasientene og deres lidelseshistorier; vi ble på en måte venner. Jeg fortsatte imidlertid å lure på om permanent innleggelse var nødvendig. Det sto jo ingen ting i Moseloven om at de som hadde store behov for omsorg, hjelp og støtte måtte få det i et asyl.
Da jeg ble overlege i 1990 fikk jeg ansvaret for fire såkalte langtids-poster, jeg kom tilbake til de samme pasientene. Lite hadde skjedd i mellomtiden, men avdelingen hadde fått en helt usedvanlig dyktig sosionom, og hun hadde ideer om rehabilitering og utskrivelse. Hun og jeg laget planer for rehabilitering og gradvis utflytting til egne tilpassede boliger i samarbeid med Tromsø kommune. Planleggingen tok lang tid og vi møtte kjempeharde kamper, mest med kommunen, men også med egen organisasjon. Motstanden mot å prøve å integrere psykisk syke i samfunnet er verd et eget foredrag, men jeg skal konsentrere meg om hvordan dette var for pasientene.
Grunntanken var at pasientene skulle ha samme forutsigbarhet og trygghet og få all den hjelpen de trengte for å klare seg i en egen bolig. Vi satte sammen grupper av pasienter som vi tenkte ville passe sammen og kommunen bygget leiligheter til disse i boliger rundt et felles «tun» med en sentral personalenhet. Spesielt utvalgt tverrfaglig fylkeskommunalt og kommunalt personell skulle følge opp pasientene gjennom å: Trene dem i nødvendige ferdigheter og gi dem hjelp på områdene der de trengte det for å klare seg. Pasientene og deres pårørende var med i planprosessen.
Til tross for dette var pasienter, pårørende og personal nervøse for hvordan dette ville gå. Vi hadde organiserte samtaler omkring dette både individuelt og i grupper. Flere av pasientene kunne uttrykke presist hva problemene for dem besto i. En av pasientene fikk jeg spesielt god kontakt med. Her er hans historie som godt beskriver utenforskapet og nederlagene alle mine pasienter hadde opplevet. Han og jeg presenterte den sammen i forelesningsform for medisinstudentene i mange år.
Fra person til pasient
Han innledet med å si:
«La oss lage en schizofren linje som starter med at en 7. klassing som på en fotballkamp får slengt etter seg at han er like sinnssyk som mora».
Så listet vi opp ett etter ett av følgende punkter som han kommenterte underveis.
14 år
- Oppdager at han har problemer – føler angst.
- Blir holdt utenfor/mobbet fra 9. klasse – Hvorfor? Blir deprimert. Fikk ikke være med å spille fotball og poker.
- Skuffet over at far døde og mor ble syk. Hvorfor er jeg overlatt alene? Hvorfor kan Gud gjøre slikt mot meg? «Dette er sterke tanker som sitter i kroppen!»
- Hører hallusinatoriske stemmer som gir forklaringer og som sier negative ting om ham.
16 år Prodromalfase
- Folk begynte å gi ham opp – Han var og ble en raring.
- Flere nederlag førte til at han begynte å gi seg selv opp.
- «Det begynte å klusse seg til i nervesystemet. Stemmene gjorde at jeg ikke fikk satt ting på plass slik at jeg forsto hvordan det skulle være. Hvor meget jeg enn grublet fikk jeg det ikke til å henge sammen. Jeg ble enormt sliten av dette.»
18 år Sykdommen begynner
- La seg i senga med sterk angst og stemmer som plaget ham – han følte seg svært syk.
- Redd for hvordan andre ville oppfatte ham.
- Fikk inntrykk av at pleieforeldrene hadde forandret seg, han ble redd for dem også.
- Ble irritabel fordi han følte seg uønsket hjemme.
- «Det ble så alvorlig» – som «et alvorlig kjøttsår» som måtte opereres. Innleggelse ble nødvendig. Han tenkte: «Her er jeg en ung mann med sjøguttskolen som må innlegges».
- Følte det var urettferdig av familien å ta ham med til legen. På den ene siden var han redd for å møte Åsgård, på den andre siden var det fint å komme vekk fra pleieforeldrene.
- «Det er foreldrene og helsetjenesten som skal legge inn pasienten, galt når politiet frakter en til sykehuset».
- Etter å ha blitt innlagt fikk han lyst til å ta livet av seg. Han følte at han var mislykket og at det ikke var håp.
- Han ser alt dette klarere i dag. Sykdommen består ikke i det å høre stemmer eller ha angst, men i at en ikke klarer å leve dvs. ikke klare seg i dagliglivet og ikke klare å treffe og omgås andre.
- Medisinen – virker slik at en fungerer bedre (virker ikke så meget på hallusinasjonene).
- Det er vanskelig å bli innlagt som så ung at du ikke har fått deg jobb og familie. Hva skal du reise ut til når du blir utskrevet?
- Etter utskriving hadde han ikke noe sted å bo. Hva skulle han gjøre?
- «Det var de som var ungdoms-schizofrene som meg, som ble langtidspasienter.»
Fra pasient til person – «Hvem er jeg når jeg ikke er pasient lenger?»
Våre pasienter ble utskrevet fra institusjonen under lovnaden «permanent oppfølging». De gledet seg til å bli mer selvstendige, få et mer verdig liv i egen leilighet. Samme pasient svarte følgende noen år etter utflyttingen:
Hva er det viktigste med å ha en egen leilighet?
«Vi må slutte å tenke at det er nødvendig å være innlagt. Vi kan jo få den samme hjelpa og den samme behandlingen som de som er innlagt, så hvorfor skal vi være innlagt da? Det blir jo mye kjipere. Det blir for mye snakk om medisiner og at man må oppføre seg på en spesiell måte når man er innlagt. Man blir ufri av det. Vi må bli ferdige med Åsgård».
Hvordan bør personalet oppføre seg?
«Personalet bør verne om pasientene som bor i huset. De må være konkurransedyktige med sykehuset, de må gi et så godt tilbud at en slipper å være innlagt.»
Sluttord:
De ble utskrevet fra institusjonen, men ble de mottatt av samfunnet? Jeg tror det er riktig å si at de fremdeles stort sett følte seg utenfor. Pasienten jeg har referert til over uttrykte dette svært slående da han kom tilbake fra post-kontoret: «Hun (en ansatt på postkontoret) så rart på meg. Er det hennes problem, eller er det mitt problem?»