Christine Rosenqvist
crosenqv@me.com
Første akt
Sist sommer (2022) kunne vi overvære hvordan det gikk da to tapre damer (Merete Augusta Nesset og Ingrid-Marie Eidsvik) saksøkte staten for brudd på deres menneskerettigheter, og for ulovlig tvangsmedisinering, isolasjon og beltelegging.
Kvinnene var blitt utsatt for tvangsbruk i perioden 1988 til 2016. Saken ble avvist som foreldet. De to skulle ha gått til sak før 2019 for å få tatt den opp, ble det sagt. Det var Mads Andenæs fra Føniks advokater som førte saken pro bono. Han uttalte seg slik til NRK angående foreldelse: «De har vært slått ut av den feilbehandlingen de har vært utsatt for i det psykiske helsevernet.»
Saken ble altså avvist som foreldet, og er selvsagt anket. Den 16. mai 2023 ble denne anken forkastet av Borgartings lagmannsrett. Saken er anket videre til Høyesterett og vil om nødvendig ankes videre til EMD. Avslaget grunner seg i første rekke i at sakene er foreldet, uten rettslig interesse, og at de to har fått den korrekte behandling. Hva de selv måtte mene om dét virker ikke å være interessant for retten.
International Comission of Jurists, (ICJ) Norge har stilt som partshjelper i denne saken. Søksmålet er det eneste som er blitt reist for angivelig ulovlig og menneskerettsstridig behandling i psykiatrien i norsk rettshistorie, og i seg selv burde dette være nok til å interessere. Men ikke alle ser det på det viset.
Slik saken står i dag, må vi slutte at pasienter med psykiatriske diagnoser har begrensede og datostemplede rettigheter i forhold til omsorg for egen helse.
Annen akt
Denne sommeren (2023) har også fått sin skvett med informasjon om livet innen psykisk helseverns interessefelt med «Pilleskamdebatten.» Debatten ble innledet med en kronikk styret i Norsk psykiatrisk forening fikk trykket i Aftenposten 10.08.2023:
«Pilleskam» i psykiatrien er et alvorlig samfunnsproblem
Pasienter og pårørendes skepsis til utstrakt bruk av piller i terapeutisk sammenheng blir beskrevet som en «feiloppfatning», «konspiratorisk», «desinformasjon», og liknende. Brukerorganisasjonene blir minnet om sitt ansvar for å gi «riktig informasjon» og sikre at medlemmene får tilgang til «oppdatert kunnskap» (jeg har vært tillitsvalgt i en brukerorganisasjon i en årrekke, men aldri har jeg forstått at jeg derfor skulle løpe medisineres ærende, og begrense mitt engasjement til saker som støttet medikamentell behandling alene).
Psykologforeningens styre kommer med et tilsvar i Aftenposten den 15.08.23:
Skammen er at de syke ikke får behandlingen de trenger
Her sier de:
«Vi i Norsk Psykologforening er mer bekymret for at pasientene ikke har tilgang til tilstrekkelig og effektiv behandling, og ikke får oppfylt sine rettigheter (min uth. CR) til å velge mellom ulike typer behandling.»
Saken ble regnet som såpass interessant at den også ble tatt opp i Dagsnytt 18 den 22. august. Her møter Norsk Psykiatrisk forening Psykologforeningen. I denne debatten gjentas konspirasjonsteorier om pasienters manglende egnethet til selv å vurdere hvilken terapiform de er best tjent med. På slutten av innslaget antydes det av programlederen at det hele egentlig dreier seg om en profesjonskamp mellom psykologer og psykiater, noe som slett ikke avfeies av de to parter. Programleder kunne ha valgt å trekke fram omsorgsmottakerens rett til å påvirke behandlingsvalget, men han gjorde nå ikke dét. Pasientenes rett til selv å bidra til sin terapi, ble omtalt av Psykologforeningens leder som et vesentlig bidrag til god helse, og at pasienter blir fortere friske av terapiformer de selv har fått være med på å utforme. Brukermedvirkning er en kvalitetssikring, og en rettighet. Dette blir ikke tatt opp videre i denne debatten.
Tredje akt (et mellomspill)
31. august 2023 var jeg på kino for første gang på vel 20 år! Jeg så verdenspremieren på «The Recovery Channel» på Vega scene her i Oslo. Denne filmen, som var deltager i filmfestivalen Oslo Pix som foregikk i Oslo nå på sensommeren, er laget av Ellen Ugelstad. Hun har stått for flere filmer tidligere som har tatt opp livet for personer som er avhengige av støtte og omsorg fra psykisk helsevern, og hun har vært mangeårig pårørende til en som er i den situasjonen. Også hennes foreldre har vært involvert i denne omsorgen.
Hennes siste film, The Recovery Channel, (hvor jeg var statist, med en replikk!) viser livet på og bak en TV-kanal som har som eneste formål å skildre sider av livet slik det arter seg for personer med psykisk funksjonsnedsettelse – en nyhetskanal som tar opp saker som kan belyse deres liv, vansker og gleder (!) de møter. Noen scener er tatt opp under den nevnte rettssaken. Vi får også oppleve en ung jente og hennes far som beskriver hvordan et første møte med tvangspsykiatri oppleves, og hvilke sår slikt kan sette. En annen scene er fra FOD-gården, hvor en hundeterapeut beskriver hvordan de tar imot hunder som er blitt merket av et strengt liv, med kjærlighet og omtanke – og uten tvang. Kontrastene er påtagelige, og lette å forstå.
Pårørendes plass er gjennomgående i hele filmen; de blir slett ikke glemt. Også pårørende trenger støtte, og det får de blant annet på PIO-senteret i Oslo, hvor vi får innblikk i hvordan en slik støttegruppe kan fungere. Verdien av støtte blir tydelig vektlagt i denne filmen. En kvinne forteller om hvordan hun er blitt plaget av stemmer siden barndommen, hvordan hun er blitt medisinert, uten at det har hjulpet, og hvordan stemmene endelig ble sunget i knas under en sangøvelse med noen hun har fortrolighet til, og så hvordan psykiateren lettet utbryter når hun får vite det: «Endelig hjalp medisineringen!» Uten et snev av selvironi.
Reportasjen fra prisutdelingen «The Elephant Award» viser de tre nominerte til årets mest fantasirike maniske episode, og er en skikkelig juvel. Et lysglimt som varmet en mørk sensommerkveld, i skarp kontrast til nyhetene den kvelden om hvor mange som er blitt knivdrept av psykotiske personer, og som ikke får straff fordi de er for syke til dét, men for friske til å tvangsbehandles.
Det er en spennende film, og den vil bli vist på flere filmfestivaler framover. Den blir satt opp med ordinær visning over årsskiftet, etter hva jeg har forstått.
Ellen Ugelstad, som altså er pårørende, og hennes crew, som delvis er personer med egenerfaring fra psykiatrien som pårørende eller tjenestemottaker og delvis ansatte innen fagfeltet, har overtatt styringen og ønsker å gi et bilde av hvordan de opplever virkeligheten. De vil ikke bli tolket gjennom psykiatere eller psykologer i en profesjonskamp, eller av jurister som ser på menneske-rettigheter, også for psykiatriske pasienter, som et teoretisk spørsmål som muligens, men ikke sikkert, kan ha rettslig interesse.
Så spør jeg, fordi jeg er slik: Ser vi en selvbevisst inngripen i en handling som i årevis har vært styrt av profesjoner som kun betrakter pasienten som en miljøskapende statist, eller rekvisitt, for egen profesjonsutøvelse; et objekt? Ser vi en framvekst av statisten som en handlende aktør, muligens en antagonist som griper inn i handlingens gang og påvirker det dramaet som utspiller seg?
«En antagonist (fra gresk ανταγωνιστής – antagonistes, «motstander», «konkurrent», «rival») er innen litteratur en figur som motarbeider hovedpersonen, protagonisten, i å nå sitt mål og skaper derfor dramatisk spenning.[1][2][3][4][5]. Antagonisten trenger ikke være en person, men kan være et samfunn, en fobi, en institusjon eller lignende.»
https://no.wikipedia.org/wiki/Antagonist
Antagonisten kan altså også være et samfunn av personer med psykisk funksjonsnedsettelse som ikke lenger vil finne seg i å bli behandlet som vesener uten menneskelige rettigheter. For lenge har dramaet vært dominert av fagfolkene som har tatt hovedrollene, vært protagonistene, uten synlig motstand. Spillet har mistet dynamikken som skulle drive handlingen framover. Den nye antagonisten skriver om manuset, tilfører nye momenter, og bidrar til å fornye den dramaturgiske oppbyggingen og presentasjonen av hvordan vedkommendes liv faktisk arter seg.
Jeg synes Ellen Ugelstad har gjort en drivende god jobb, en viktig jobb. Hun kommer med et signal om at også personer med psykiatriske diagnoser kan være de som bidrar til handlingsforløpets gang, og at disse bidragene ikke nødvendigvis må være negative og skumle – slik vi ser så altfor ofte i dagens nyhetsmedier – men at de kan ha en samfunnsbyggende verdi, og bidra til en utvikling.
Fjerde akt
Med Magnus Lagabøtes Landslov, som i år kan feire sin 750 årsdag, ble storsamfunnets omsorgsansvar lovfestet på en måte som var unik, ikke bare i middelalderen, men helt frem til tilsynekomsten av fungerende fattigkasser og velferdssystemet på begynnelsen av 1900-tallet. Magnus Lagabøte trakk veksler på gammel norrøn skikk, og fikk denne nedskrevet som lov for hele landet. For det skal han ha stor takk.
«Fattige som sultet, skulle ikke straffes for å stjele den maten de trengte, og bygdene ble ilagt bøter om ikke fattiglemmer og «gale» fikk god omsorg.»
Dette var nyskapende, enestående, og har preget vårt retts- og velferdssamfunn like opp til våre dager. Men det som manglet da, for 750 år siden, og stadig mangler, også nå i 2023, er omsorgsmottakerens rett (og plikt!) til selv å bidra til omsorgens utforming. Tvert imot ser det ut til at en understreking av slik rett, her til lands, stadig ikke tjener noen rettslig interesse. I land vi liker å sammenlikne oss med har utviklingen passert oss og overtatt vår plass som et foregangsland.
Espen Glade Roland, Leder for NSFs faggruppe for psykisk hese og rus, med flere, skriver i Dagens Medisin om Opptrappingsplanen 2023 – 2033 at:
«Opptrappingsplanen for psykisk helse forholder seg ikke til internasjonale forpliktelser.
Personer med psykiske funksjonshemminger skal behandles likt som andre borgere.»
Roland et al. mener at planen har grunnleggende mangler. Den viser i liten grad vilje til å følge opp de forpliktelsene som ligger i de globale målene formulert av WHO:
«GLOBALE MÅL. For to år siden publiserte WHO veilederen Guidance and technical packages on community mental health services. Denne veilederen må anses som en retningslinje for utviklingen av fremtidens psykiske helsetjenester, og gir en overordnet føring om at alle land skal utvikle helsetjenester i tråd med internasjonale menneskerettighetsstandarder generelt og CRPD spesielt.»
Og avslutningsvis:
«Det kan hende at norske helsemyndigheter ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på hva som foregår på et internasjonalt nivå, og at de heller ikke kjenner godt nok til tjenesteutvikling i eget land. NSF og SPoR vil på det sterkeste anbefale helseministeren og helsemyndighetene om å sørge for at kunnskapsgrunnlaget for utvikling av psykiske helsetjenester i 2023-2033 bringes i takt med tiden og det som skjer internasjonalt.»
Kort fortalt går Roland et al. omtale av Opptrappingsplanen 2023 – 2033 ut på at det ikke legges tilstrekkelig vekt på pasienters rettssikkerhet og menneskerettigheter, områder som er av betydning for et forsvarlig psykisk helsevern ifølge Norsk Sykepleier Forbund.
Femte (og foreløpig siste?) akt
Med Opptrappingsplanen for psykisk helse 2023 – 2033 markerer myndighetene igjen at de ikke ser noen hensikt i å vektlegge pasientenes rettigheter i sine retningslinjer for praksis. Hadde Opptrappingsplanen gjort dét, kunne det hende vi ville sett at Merete Augusta Nesset og Ingrid-Marie Eidsviks søksmål hadde blitt vist en rettslig interesse fra første anmeldelse, og ikke blitt avvist. Det ville faktisk kunne skjedd at de hadde vunnet fram med sin sak; at rettigheter også for personer med psykisk funksjonsnedsettelse ville blitt ansett som en vesentlig faktor i vårt rettssamfunn; at deres ankesak kunne vært av betydning for utformingen av vårt rettssamfunn og helsevesen – og at slike personer ville blitt behandlet likt med andre borgere, også i forhold til rettigheter til å få prøvd sine saker i retten.
Å spå om framtiden ligger utenfor min kompetanse, men jeg mener å se en tendens til en endring i den dramaturgien som utspiller seg; – fra en ensidig belysning styrt av en profesjonskamp, til en utvikling hvor pasienten trer inn på scenen som den som kan påvirke handlingen. Da ville psykiater og psykologers profesjonskamp bli plassert blant de kulisser den hører hjemme, og pasienten ville gå fra å være en rekvisitt i eget drama til å bli en antagonist; – en som bidrar til å prege handlingen og få muligheter til å endre utviklingen.