Gunn Helen Kristiansen
erfaringsformidler
tidligere bygg ingeniør og lærer
gunnhk@gmail.com
Da jeg møtte veggen tolket jeg mitt psykiske sammenbrudd på samme måte som når en bygning kollapser ved for stor belastning. Hypotesen som straks formet seg i mitt hode har klare likhetstrekk med stress-sårbarhetsmodellen, men med den forskjell at jeg aldri trodde min sårbarhet dreide seg om en sykdom. Etter en kort periode med store emosjonelle påkjenninger, fikk jeg lette symptomer på en forvirringstilstand. I kontekst av mitt kunnskapsgrunnlag som ingeniør tolket jeg symptomene som en følge av overbelastning. Etter det jeg kan bedømme var mitt sammenbrudd barselrelatert, til tross for at det var gått flere måneder siden jeg fødte mitt tredje barn. Mitt sinns sårbarhet besto i at jeg skulle ut på arbeidsmarkedet igjen og egentlig ikke var klar for det på grunn av barna. Symptomene førte til en rask tvangsinnleggelse på akuttpsykiatrisk. Dette var i 1995. Legene på avdelingen behandlet ikke symptomene mine i samsvar med sårbarhet og de belastningene jeg hadde vært utsatt for, enda stress-sårbarhetsmodellen hadde vært kjent siden slutten av 1970 tallet. Fra første stund følte jeg at jeg ble feilbehandlet.
Psykiaterne var menn alle sammen, og sykdomsmodellen lå til grunn for behandlingen. Grubling og overtenking hadde holdt meg søvnløs i flere netter. Det jeg trengte var først og fremst søvn og omsorg. Det jeg fikk var medisiner utviklet for schizofreni. Jeg opplevde det som at medisinene forsterket symptomene og utløste tankekjør og psykose. Etter hvert fikk jeg snakke med en psykolog. Det var godt å snakke med henne. Psykologen kartla alt som hadde hendt meg i den siste tiden, og hun noterte det omhyggelig i min journal. Til ingen nytte, holdt jeg på å si. Jeg fikk sterke medisiner både natt og dag. Legene dopet meg rett og slett ned, og sendte meg hjem igjen etter tre uker med toalettmappen full av antipsykotiske piller.
Psykologen sluttet etter en tid og åpnet egen praksis. Det kan jeg godt forstå, for det kunne ikke være særlig meningsbærende å være vitne til den behandlingspraksisen som foregikk ved sykehuset. Det virket ikke som om overlegen eller de andre psykiaterne evnet å samarbeide med det øvrige personalet. De hadde ikke som mål å få folk friske igjen. Da jeg ble skrevet ut var kommunen heldigvis straks på ballen. En dame fra psykososialt team kom hjem til meg en gang i uken. Det trengte jeg. I barseltiden hadde jeg følt meg ensom og isolert, men det var manglende partnerstøtte som utgjorde den største psykiske belastningen. Dette var skambelagt og vanskelig å sette ord på, så vi drakk te og snakket om andre ting. Det kunne gått bra. En sykemelding og en samtalepartner var gode tiltak.
Jeg seponerte alle pillene på en gang fordi jeg merket at jeg ikke tålte medisinen. Etter et par måneder fikk jeg et tilbakefall, igjen med lette symptomer. Pårørende var raske til å legge meg inn på sykehuset. Der ble jeg på ny medisinert med medikamenter som hadde motsatt effekt på meg. Jeg ble utredet, samtidig som jeg fikk medisinene jeg ikke tålte. Bipolar 1 diagnosen kom på plass og mine utsikter til recovery var med det spolert. Da jeg kom hjem, kontaktet jeg Nav og når sommeren kom rømte jeg til en annen kommune og satte meg på skolebenken der. Det var hardt å forlate barna. Mannen min tok godt vare på dem mens jeg forsøkte å utforme min egen vei til recovery. Jeg tenkte at stressreduksjon i form av miljøforandring og styrking av selvet var veien å gå skulle jeg oppnå bedring.
Et eget lite krypinn var helt avgjørende for min tilfriskning. Jeg leide en leilighet med betongvegger, spilte mye musikk og danset på stuegulvet. Også om natten. Jeg hadde lettere tvangstanker og hallusinerte et par ganger, men jeg klarte å stå i det helt alene. Ingen utålmodige pårørende kunne få lagt meg inn på psykiatrisk. Jeg opplevde det fortsatt som at medisinene bare gjorde vondt verre, men siden jeg ikke visste hvilke som gjorde hva, sluttet jeg nok en gang med alle samtidig. Det skal man helst ikke gjøre, men jeg hadde bare stått på de i et halvt år, så jeg fikk heldigvis ingen alvorlige abstinenser. Hodet var full av grøtete tanker hele den høsten. Jeg satt for det meste i klasserommet og bare hørte til. Etter jul klarnet tankene, og da våren kom klarte jeg alle eksamener og var omskolert til yrkesfaglærer – med støtte fra Nav. Ingen av lærerne eller klassekameratene oppdaget at jeg hadde en alvorlig sinnslidelse. Skolen var den selvstyrketreningen jeg trengte. Jeg fikk nye venner. I Danmark forsøker de å tilby folkehøyskole som terapi til pasienter med psykiske utfordringer. Jeg kan støtte opp om det tiltaket. Folk må ha noe meningsfullt å fylle dagene med. Folkehøyskole hadde nok ikke passet for meg. Jeg var 35 år og hadde jobbet med ganske avansert IKT i tolv år i byggebransjen. Hjernen min trengte større utfordringer. Jeg var livredd for å få forringet min kompetanse som ingeniør med statiske beregninger som spesiale. Med vitnemålet fra praktisk-pedagogisk utdanning flyttet jeg hjem igjen til mann og barn.
Jeg fikk et vikariat i videregående skole og snart var stresset like stort som før. Tre små barn skulle på skole og i barnehage. Det var ofte bilkø til skolen hvor jeg jobbet, og undervisningen startet tidlig. Bortsett fra det, når jeg bare var kommet meg på plass bak kateteret, var alt bra. Jeg elsket ungdommene, og de likte tydeligvis meg også. Jeg var kreativ og smart. Oppgavene jeg laget falt i smak. Etter en stund ble jeg spurt om å ta vikartimer i tillegg til full stilling. Snill pike som jeg er, sa jeg alltid ja, og det ballet på seg. Det kunne gått bra, men i stedet for å jobbe litt redusert som jeg burde, jobbet jeg enkelte måneder 120 prosent. Mye stress og min sårbarhet er en dårlig kombinasjon. Rektor og kollegaene mine merket aldri noe til sinnslidelsen, men et par dager etter sommeravslutningen ble jeg tvangsinnlagt igjen. På sykehuset startet de opp med de samme medisinene som før, enda jeg hadde vært medisinfri i arbeid og studier, uten tilbakefall i to år. På bakgrunn av dårlig erfaring ønsket jeg ikke medisiner, men ingen tok hensyn til hva jeg måtte mene. Jeg ble tvangsmedisinert.
Refleksjon. Her mener jeg det kan være grunn til å stoppe opp i fortellingen for en liten refleksjon. I journalen min står det at jeg har en bipolar 1-lidelse. Diagnosen definerer meg som et objekt med en psykoselidelse som må behandles med antipsykotisk medisin. Min egentlige vellykkede medisinfrie recovery ble ikke gjenstand for undring eller evaluering. Jeg opplevde aldri selv mine psykiske symptomer som alvorlige. Jeg hadde bare lyse tanker og ble oppstemt, lattermild og energisk. Det var ingen mørke tanker, angst eller farlige vrangforestillinger, men fornuften forsvant fort ut av døra. Teorien bak behandling med sterke schizofrenimedisiner er at det skal ha oppnådd en kjemisk ubalanse i hjernen og at medisinene skal slå sykdommen tilbake omtrent på samme måte som antibiotika. For noen kan det kanskje føles riktig og livreddende. Jeg regner med at det er folk med stort symptom-trykk, og som kanskje har en lang forhistorie med psykiske påkjenninger, som profiterer på den medikamentelle behandlingen. Jeg antar også at medisinene er utviklet med tanke på dem. Min oppvekst var harmonisk og lykkelig. Den psykiske overbelastningen før sammenbruddet skjedde i løpet av kort tid. Jeg mente jeg ikke hadde behov for bedøvende medisiner, men at hjernen min ville ordne opp selv under riktige rammebetingelser. På bakgrunn av egen erfaring, mener jeg derfor at alle kvinner med fødsels- og barselspsykose og de fleste pasienter ved førstegangs innleggelse, burde fått tilbud om behandling ved en medisinfrivillig enhet. Det er lite kunnskap om effekten av medisinfri behandling, rett og slett fordi det ikke har vært noen medisinfrie pasienter å sammenlikne med de siste 50 årene.
Nevroleptika kurerer ikke, det vet de fleste nå. Medikamentene virker i beste fall bare lindrende på symptomene. For noen. Jeg kom tidlig til akuttavdelingen og var motivert for skjerming, samtaler og aktivitet. Mine mentale ressurser er jeg sikker på var store nok til at jeg fint kunne kommet meg gjennom episoden uten medisiner. Kanskje jeg bare skulle hatt en seng å sove i og noe å sove på. Sykehuset mitt ligger i naturskjønne omgivelser med svømmebasseng, gymsal, fysioterapi, arbeidstrening, bibliotek og aktivitetsrom. Alt lå til rette for recovery, bortsett fra tvangsmedisineringen som overstyrte alle de andre tiltakene og hemmet min tilfriskning.
Jeg ble skrevet ut med resept på antipsykotisk vedlikeholdsmedisin og oppfølging fra psykiater. Behandlingen gikk ut på å motivere og overtale meg til å ta medisiner, men medikamentene jeg tok beskyttet meg ikke mot nye tilbakefall. Jeg fortsatte som vikar på den samme skolen og holdt manien i sjakk hele skoleåret inntil sommerferien kom. Det var akkurat som om jeg hadde klart å holde symptomene under kontroll, men så brast det med en gang jeg senket skuldrene. Arbeidsgiver ringte meg for å spørre om jeg ville ta et vikariat det tredje året også, men det torde jeg ikke, og takket nei. Usikkerheten ble for stor. I stedet tok jeg et vikariat som mattelærer i 5. klasse. De faglige utfordringene var ikke like store, og det var ingen ekstra vikartimer. Jeg trivdes veldig godt i barneskolen, men siste skoledag blomstret hypomanien opp. Kollegaene mine var helt fantastiske. Lærere er det. De tok vare på meg og snakket rolig til meg inntil pårørende kom og hentet meg. Det ble tvangsinnleggelse igjen, og med den eksperimentering med medisiner jeg ikke tåler. Mitt siste år i arbeidslivet var som lærer på en annen barneskole, men nå gikk det virkelig dårlig. Ingen avslørte meg til å begynne med, men snart kom den ene sykemeldingen etter den andre. Var det sykdommen som utviklet seg? Jeg tror ikke det. Jeg tror det var feilmedisinering som forsterket de bipolare svingningene. Da jeg fikk Zyprexa førte medisinen meg langt ned i en kraftløs depresjon. Så ble den seponert av behandler og jeg fikk Lykkepillen i stede. Den skjøt meg rett opp i mani med påfølgende tvangsinnleggelse. Jeg hadde ingen tro på behandlingen og sluttet vel et par ganger med alle medisinene på eget initiativ. Ingen hadde fokus på nedtrapping eller erfaring med dette den gangen. Psykiater sa at hvis jeg sluttet flere ganger nå, ville hun se det på blodprøvene, og da måtte hun tvangsinnlegge meg igjen. Jeg resignerte. Tok kontakt med Nav og søkte om uføretrygd. Med en så alvorlig diagnose gikk søknaden glatt gjennom. Det var ikke det jeg ville, men det var slik det måtte bli. Jeg orket ikke stå i stresset og uforutsigbarheten lenger. Maniene kom som lyn fra klar himmel. Jeg hadde fått en rapid cycling bipolar disorder, utløst av feilbehandling med antipsykotisk medisin.
Det er selvfølgelig mange som opplever mer stress i arbeidslivet enn det jeg ble utsatt for. De bryter ikke sammen for det. Jeg har åpenbart med meg en sårbarhet. Den er kanskje genetisk. Stress-sårbarhetsmodellen forklarer psykiske lidelser med at ved store psykososiale påkjenninger kan det utvikle seg en sykdom i hjernen til en person med en medfødt disposisjon. Jeg ser ikke slik på det. Mine psykiske symptomer er en reaksjon på noe. Jeg betrakter mani og psykose som hjernens immunforsvar og et fordekt rop om hjelp. Min sårbarhet mener jeg ligger i min kreativitet, følsomhet, samvittighet og evne til avansert tenking. Dette er egenskaper og ikke sykdom. Mine mentale ressurser ble aldri forsøkt kartlagt og stimulert. Det måtte jeg finne ut av selv. I min hjemkommune fikk jeg etter hvert tilbud om flere fine tiltak som for eksempel trening, tegneterapi og keramikk-kurs. Men faget mitt klarte jeg ikke å holde vedlike, og det føltes som et stort tap. Jeg meldte meg inn i en brukerorganisasjon og startet i en skrivegruppe der. Snart var jeg styremedlem og kasserer. Det å være aktiv i en frivillig forening har vært helsefremmende for meg. Skrivingen har også blitt min terapi. Jeg oppnådde aldri å bli helt frisk og medisinfri. Det er heller ikke det recoverybegrepet handler om. Den beste oversettelsen er vel egentlig tilfriskning. Målet er å bli så frisk og velfungerende som mulig, med de forutsetninger som ligger til grunn for den enkelte. Recovery prosesser er individuelle, men noen rammebetingelser kan gjelde for alle. Det er kort oppsummert: Tak over hodet. Mat på bordet og noen å dele det med.
I dag har jeg det bra med mine aktiviteter. Jeg bor alene, i min egen lille leilighet, takket være startlån fra kommunen. Barna er voksne og klarer seg selv. Antipsykotisk vedlikeholdsmedisin er trappet helt ut og jeg har ingen tilbakefall mer, men helt medisinfri er jeg ikke. Med stemningsstabiliserende medisiner er min bipolare legning regulert. Virkningen er at jeg følelsesmessig er nesten helt flat. Det er jeg egentlig takknemlig for at vi fant ut av, min behandler på poliklinikken og jeg. Stemningsstabiliserende medisiner har bivirkninger de også, men nå forsøker jeg å veie fordelene opp mot ulempene. Det motiverer at fordelene kommer ut på plussiden. Den største gevinsten er at familien tør invitere meg med på ferie igjen nå som jeg er stabil. Jeg er omhyggelig med å ta pillene mine morgen og kveld. Hjemmesykepleien ringer tre ganger i uken og minner meg på det. Jeg har grei økonomi, gratis tannlege og et aktivitetshus jeg kan gå til. Det vil si, det kommer en minibuss og henter en gang i uken. Tjenesten er gratis. To ganger i uka er det kveldsåpent med middag og sosialt samvær. Jeg har hatt støttekontakt i 20 år, og snart blir jeg bestemor for første gang. Det er mye i livet mitt som er bra nå, og fortsatt enda noe som kan bli bedre.
Stress-sårbarhetsmodellen https://no.wikipedia.org/wiki/Stress-s%C3%A5rbarhetsmodellen