Steinar Opstad, født 1971 i Stokke i Vestfold, bosatt i Oslo. Han har studert tysk, religionshistorie og litteraturvitenskap ved Universitetene i Oslo og Bergen. Steinar Opstad gikk på Skrivekunstakademiet i Hordaland i 1990/1991 og debuterte med diktsamlingen Tavler og bud i 1996, som han mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Opstad har ved siden av sitt eget forfatterskap formidlet poesi og var i 2003 redaktør for Men sannheten kom som et dikt, en antologi over norsk samtidslyrikk. Han har i tillegg redigert Mykt glass – dikt i utvalg av Cecilie Løveid (1999), Mia Berners etterlatte dikt, Et leskur for vinden (2010) og Til Cecilie: Festskrift til Cecilie Løveid på 60-årsdagen (2011).
Steinar Opstad har gitt ut hele 12 diktsamlinger og vil romandebutere med «Tørkesommer» som kommer på nyåret 2026. På SEPREP T.U.s landssamling i slutten av oktober, var vi så heldige å få høre hans strålende foredrag som het: ««Kraften i det å skrive – på godt og vondt». Det var et foredrag med personlige beretninger om hva som hadde blitt hans egne inspirasjonskilder. Han leste noen av sine egne dikt, men også noen referanser til andre diktere og hvordan deres levde liv førte til stor dikterkunst. Vi er glade for å kunne dele med Dialogs lesere et meget interessant essay av Steinar som er en forlengelse av hans foredrag på Scandic Vulkan: «Mens ordene lyver på ærligste vis – Om poesiens muligheter»
Disse ordene er ingenting
Disse tankene er tomme
og de stinker, akkurat som
begjæret etter lønnsomhet stinker
For diktere må ha lønn
ellers kan de ikke lyve
Men løgnen er billigere en sannheten
Derfor gir jeg alt jeg tjener til sannheten
Og alt jeg gir bort får jeg tilbake av løgnen
Hvem snakker om ærlige hensikter?
Bare den med den største kjærligheten
og den minste frykten: kom!
Steinar Opstad, fra samlingen Samle øksene inn for kvelden (2005)
Mens ordene lyver på ærligste vis
Om poesiens muligheter
Essay av Steinar Opstad fra boka Himmelretninger – essays om dikt og diktning, Kolon 2012
Hvorfor vie livet sitt til poesien? Hvorfor utsette seg for de farer som det å fordype seg i språket kan medføre? At poesien ligger nær vanviddet, er kanskje en romantisk forestilling, men likevel slutter jeg meg til den: Å skrive dikt er å utsette seg for fare språklig og eksistensielt, kanskje ikke minst på grunn av alle mytene rundt denne typen virksomhet. Men faren er også reell, for poeten kan komme inn i en tilstand av ambivalens i forhold til det sosiale livet og nærmest bukke under. For hvor befinner han eller hun seg i forhold til samfunnet? Det er som om man som poet er kastet helt ut av det samtidig som man er like ved roten til de store spørsmålene.
Det poetiske geniet, slik man kjenner det fra Novalis sin tid, er forent med natten, og den som arbeider meditativt om natten negerer på alle måter den alminnelige tilstand. Ja, selv den protestantiske søvnen blir i poetens natt forsøkt slettet ut til fordel for skrift og våken drøm.
I dag har man liten tiltro til geniene, men forestillingen om poesiens luner lever i beste velgående og herjer løs i sinnet til alle som vil inn i den. Disse fortidens impulser, som fremdeles melder seg, kan være vanskelig å forene med opprettholdelsen av et vanlig liv der det forventes at man tar utdannelse, arbeider, pleier vennskap og etablerer en anstendig ramme rundt sin egen person. Den poetiske Natten med stor n er imidlertid på hell, for nå sitter poetene oppe om nettene og surfer på nettet; de svarer på mail mens de føyer en og annen linje til diktene sine. Kanskje er det like greit å slå fast at poesien har like mye med dagen og virkeligheten å gjøre som med natten og drømmen.
Mitt utgangspunkt for det å skrive er, ytre sett, ikke spesielt spennende. Jeg er fra en middels stor gård på Østlandet, et typisk østlandsbruk med korn, skog og gris. Mor og far jobbet begge på gården. Ingen av mine foreldre er lesere av skjønnlitteratur eller poesi, men det går rykter om en litt rørende og vankelmodig bestefar som i stedet for å pusse opp låven satt inne i huset og leste Hamsuns Samlede. I liten grad måtte jeg ta del i gårdsarbeidet, men jeg syntes det var interessant når nye grisunger ble født og jeg var med og plukket stein på jordene hver vår. Med andre ord: jeg gikk stort sett fri. På skolen fant jeg meg faglig godt til rette. Sosialt var jeg klønete, med det resultat at jeg ofte endte opp sammen med rampen. Blant annet var det jeg som fant på å helle ut all soloen i bruskassa som sto inne på bøttekottet og fylle flaskene med rustent vann fra et gammelt badekar, som var blitt gjort om til tro for beitende kuer. Det vil si: det var ikke jeg som utførte handlingene, men det var jeg som var hjernen bak. Det gikk dager, uker og måneder og vi ventet på en straffesanksjon fra skolens ledelse, men ingen sa noe. Jeg opplevde dette som en urovekkende taushet, og i timene kjente jeg lammelser i musklene fordi jeg trodde forbrytelsen når som helst kunne bli oppdaget. Og hvis en lærer smilte mer enn vanlig til meg, trodde jeg at han eller hun visste. Jeg fryktet at det hele ville utarte seg til en kollektiv seigpining rundt spørsmålet om hvem som var de skyldige, og at vi måtte stå til rette overfor lærere og medelever.
Jeg innbiller meg at det var i denne perioden at poeten, dikteren – eller hva man kaller det – ble født. Det er nok mer vanlig enn man tror, at livsvalg gjøres med utgangspunkt i skyldfølelse; det være seg om man velger å bli advokat, lege, forsker, bonde – eller dikter. I ungdomstidens kaotiske følelsesliv hjelper det å lage seg en plan. Jeg lagde meg også en plan, om enn i dølgsmål. Diktlesing- og skriving var fra begynnelsen av noe hemmelig, noe jeg ikke delte med andre, nærmest like hemmeligholdt som barndommens små forbrytelser. Og slik er det kanskje for de fleste ungdommer som innvies i litteraturens mysterier. I begynnelsen er litteraturen gjerne en syssel som hensettes til en stille krok av barnerommet – og gjerne med låst dør. Følelsen av noe forbudt, ja, nesten skammelig ved å ty til diktets språk når hjertet renner over for en ung gutt, er ikke til å komme bort fra, iallfall for de av oss som er vokst opp i et macho-preget og konservativt bygdemiljø. Nå er det ikke slik at jeg ikke kunne dele mine litterære oppdagelser med mor, far og søsken, alle ble selvfølgelig glad for at jeg leste og var opptatt av bøker. Men det var noe truende ved å skulle slippe andre inn i denne hemmelige sonen, og fortsatt har jeg det slik. Enda diktene mine i en del år nå har vært tilgjengelige for en offentlighet, så er selve skriveakten omsluttet av hemmelighold og personlige besvergelser. Jeg slutter ikke å tenke på diktet som et hjertespråk, stedet der salige forbrytelser i tanken og følelsen får finne sted. Det var i diktet jeg kunne skrive om forbudte lengsler før virkeliggjørelsen av de samme lengslene fant sted. Frykten for det unevnelige ble, og blir, delvis overvunnet i skrivingen. Å skrive var for meg forbundet med å komme til sin kropp, til sin lyst og til sitt mot, ja, simpelthen til sin bestemmelse som menneske. Slik var det, og slik er det fortsatt – og stadig er min bestemmelse like kjent som den er ukjent for meg.
Om poeten fødes i skyld og skam, så ender han, forhåpentligvis, ikke der. Han ender opp i en erkjennelse om seg selv og verden. Men siden erfaringen og erkjennelsen aldri blir endelig, kan han senere komme til å skylde verden et nytt språk og andre forklaringer, for tiden – og med den foranderligheten – er uttrykkets strengeste dommer. Jeg kommer visst ikke unna skylden uansett hvordan jeg tenker på den: å skape en gjenstand, å utvikle en teori eller skrive et dikt er å gjøre seg skyldig i at akkurat den gjenstanden, den teorien eller det diktet fins i verden. Men skylden er ikke negativ: den er skapende. Et dikt bør målbære en verdensanskuelse som kan føre til at dikteren risikerer å bli avvist like ofte som omfavnet. Den poeten som ikke har gjort seg skyldig i at en slik verdensanskuelse blir synlig har heller ikke gjort jobben.
Så tilbake til min barndoms brustyveri: At den ene av mine medsammensvorne kamerater skulle bli en notorisk kriminell i lokalmiljøet, har senere voldt meg en smule skyldfølelse. Men det blir kanskje å overdrive den dikteriske kraften hos seg selv, som om poesiens mulighet blant annet kan være å føre andre inn i forbrytelse. Det hører med til historien at jeg parallelt med hærverket gikk på søndagsskole og var en ivrig stjernesamler, slik at jeg tidlig kom i berøring med begreper som synd, skyld, tro, straff, gode og dårlige gjerninger, begreper jeg den dag i dag ser er høyst til stede i det jeg skriver.
Første gang jeg hørte ordet ”poet” var faktisk i forbindelse med idretten, som jeg hatet. I min familie var det vanlig at sønnene måtte gå poenglangrenn, og det ble ikke gjort noe unntak for meg, selv om presset var mildt. Da jeg en av disse onsdagskveldene i lysløypa var blant de siste som kom over målstreken, sto min mor der med buljongbegeret i hånden og sa til de andre mødrene og fedrene at ”dere skjønner, Steinar er poet, han er mer opptatt av fuglene og trærne langs løypa enn å komme fort i mål”. Dette var lenge før jeg noen gang hadde lest eller skrevet et eneste dikt. Og selv om ”poet” sikkert var et nokså tilfeldig valgt ord av mor, er det fristende å tenke at hun allerede da skjønte ett og annet. Dessuten var det jo omsorgsfullt av henne å si dette i stedet for å uttrykke skuffelse over den sene innkomsten. På den annen side får nok mange mislykkede langrennsløpere i barndommen høre av elskverdige mødre at de kanskje kan være ”poeter” i stedet.
Det banale, og nesten altfor private, har vært mitt utgangspunkt for å skrive; det var der jeg begynte. Jeg tror at all poesi har sitt utgangspunkt i den personlige livshistorien eller livsfølelsen, samtidig som det personlige må skalles av for at skriften skal kunne bli et kunstnerisk uttrykk. Det er denne avskallingen som muliggjør den mye omtalte overskridelsen, og som gjør sitt til at det ikke blir så lang en vei fra en grisefarm på Østlandet til utopiene, fra en barndomsforbrytelse til en litterær dybdeboring i jegets frihet stilt overfor de kristne forestillingene om skyld og soning, som man kanskje skulle tro.
Biografien og stedet man kommer fra ligger der som et underlag for de poetiske abstraksjonene, og for den sangen eller tonale modusen som kommer til uttrykk i diktet. All erfaring betyr noe – også mangelen på erfaringer. Det er denne livsforvandlende kraften som gjør at jeg tror på poesiens muligheter. I møte med poesiens ord og bilder kan vi oppleve at sementerte forestillinger krakelerer. Negativt sett setter poeten sitt eget liv i fare ved å blottstille seg, enda så abstrakt og avpersonalisert hans eller hennes språklige uttrykk måtte være.
Det er ingen gitt å være dikter, heller er det noe man må kjempe for å bli hver dag, igjen og igjen. Poeten er alltid en annen enn den han trodde han var da han satte seg ned for å skrive. Er han ikke blitt en annen, så har han ikke diktet den dagen. Da har forsøket vært forgjeves. Skriveøyeblikket, hvis det lykkes, gir meg tilgang til nye sider ved mitt eget bevissthetsliv. For forandringen er uttrykkets strengeste dommer. Jeg arbeider, spiser, drømmer og sover mens tiden går og kroppen blir en annen og er samtidig den samme, tankerekkene mine viskes ut akkurat som skyene når lavtrykket trekker seg tilbake og himmelen blir lyseblå. Brått vet jeg ikke om jeg drømmer himmelen eller ser den. Det er den jeg blir som mumler ordene før de danner linjer på et ark, spredte notater som kanskje snart utvikles til et dikt. Jeg vet ikke hvor lang tid notatene må ligge der før de kan bli dikt; en dag, en uke, et år eller ti – eller kanskje må de ligge der livet til ende.
All denne usikkerheten må jeg ta med meg inn i skrivearbeidet for å kunne bevare min uskyld, den uskylden
som gir lyst til igjen å gjøre seg skyldig i noe. For jeg vil nødig risikere at ordene blir uærlige, iallfall ikke mer uærlige enn de må være for å kunne stå i et dikt. Noen dager kjennes det som at jeg for lengst har mistet min uskyld – og dermed min evne til å skape. Andre dager kjenner jeg meg uskyldig og får den samme hissige lille lysten til å være hjernen bak en av disse forbrytelsene som aldri oppdages, men som står der svart på hvitt mens ordene lyver på ærligste vis. Det er dette jeg vil, det er dette jeg må, tenker jeg da.
PATMOS
Da Hõlderlin skrev «Patmos»
for landgreven av Homburg
inntok vi den vesterlandske søvnen
Fra da av skulle livet
brytes mot den høye tonen
hymnen som forklarer
det tyske språket som et løfte
og Kristus som en bokstav
Hvis det finnes et urdikt
som alle andre dikt går ut ifra
ligger Europas sjel
i den kristne hymnen?
Jeg skriver for å forandre meg
og er ikke den som elsker
dypest, høyest eller lengst
så løs meg fra denne hymnen
Steinar Opstad, fra samlingen Avhymninger (2009)
HUSMANNSPLASSEN
Om kveldene satt jeg ved husmannsplassen
og våket over restene av en mur, en brønn
og et gjengrodd åkerstykke
Det var som om jeg levde blant de døde
Jeg gikk ikke på bygdefestene, men jeg kunne høre
dundringen fra høyttalere, latter og skrål
fra den andre siden av skogen
Verden fantes eller den fantes ikke
Noen sa jeg måtte dra på festen
Det haster, sa de, det er nå eller aldri
du skal på festen!
Men jeg kunne ikke dra, jeg kunne ikke
Siden gikk jeg i mange selskaper, og på mange fester
Lykkelig eller forurettet vendte jeg hjem
for å minnes ensomheten slik jeg
kjente den: en bolig for sjeler
Steinar Opstad, fra samlingen Å, høye dag (2013)
UNDER EN OMVENDT HIMMEL
St.Hallvard kirke
Kjære Gud, forby meg å skrive bønner
som lyder som dikt
der jeg står i huset de sier er ditt
Hvordan forvandle tomhet til Gud
eller Gud til en omvendt kuppel
og ikke et spir synlig for verden,
en kuppel av grå betong
fylt med miskunn, nei fylt
med dueskitt, regn og solens varme
Den som ser gjør rett i å leve bortvendt
det er hans rett, og hans rett
skal bli hans skjebne
og enda står jeg her og priser et usynlig måltid
og lar tusen år gamle bønner fylle munnen
så en varme brer seg i kroppen
I huset de kaller ditt ber jeg ikke lenger
om hvordan ordene i bønnene mine skal lyde:
en bønn får lyde som den vil
og Guds tak kan strekke seg oppover, som et spir
eller det kan falle ned
som en regndråpe mot en åpen hånd
Steinar Opstad, fra samlingen Kjærlighetstapene (2015)