Leif Jonny Mandelid
psykologspesialist,
undervisningsleder Utdanning i psykoterapi ved psykoser, SEPREP
lejoma@online.no
I nær førti år har jeg gått og fundert over bokstaven PS eller PSI, den tjuetredje og nest siste bokstaven i det greske alfabetet og det vi kanskje kan kalle bumerket til oss psykologer. Den har kommet til å stå for så mye for meg: gammel, ærverdig, motsetningsfull og mystisk på samme tid. Den er også med sine rene linjer og symmetrien som en aldri så liten estetisk opplevelse. Ikke minst minner den meg om min egen gud Hermes, eller Merkur: handelens, reisenes, kommunikasjonens og hermeneutikkens (fortolkningskunstens) gud som med sine bevingede sko og heroldstav knytter oss mennesker sammen og hjelper oss å forstå hverandre. Han er gudenes budbringer og den som sender drømmene til menneskene. Ikke minst er Hermes den som frakter sjelene våre fra jorden til underverdenen, eller kanskje fritt forstått fra det bevisste til det ubevisste og tilbake igjen.
Så hva med det motsetningsfulle? Kontrasten, konflikten og dynamikken mellom en rigid og tungfallen sentral søyle med to betraktelig lettere vingeliknende appendikser, ett på hver side? Dreier det seg kanskje nettopp om den klassiske motsetningen, men også forbindelsen, enheten, mellom kropp og sjel? Den uttrykker på samme tid liksom noe fast og jordbundet og noe lett svevende og oppadstrebende, som legeme og ånd; noe flyktig som unndrar seg fangenskap i fornuft, logikk, kategorier og numeriske lenker. Men for all del også en sammenheng, en nødvendig forbindelse mellom bundethet og frihet som vi aner må være der, men som vi kanskje aldri noensinne vil kunne finne, observere eller måle; som forbindelsen mellom hjerne og bevissthet?
Vi snakker om PS eller PSI for Psyken: Denne svarte boksen som vi langt på vei ga opp å finne ut av da psykologien ble avsjelet til vitenskapen atferdsanalyse uten ambisjoner om å spekulere i såkalte mellomliggende variabler mellom stimulus og respons. En forbigående resignasjon inntil Tolman heldigvis igjen våget å dukke ned i dette bevissthetens dødsrike for å hente mellomliggende variabler opp igjen i dagen i form av latent læring. Han står der ennå som en vitenskapens Orfevs og spiller på sin kvantifiserende lyre. Men hva med noe slikt som psykens kvaliteter? Nevrovitenskapen kan i dag måle ulike mønstre av elektriske og biokjemiske aktiveringsmønstre i hjernen, men den måler ikke selve innholdet i tankene våre der de unndrar seg observasjon dypt i bevissthetens eller sjelens irrganger.
Vi er fanget i vår subjektivitet uten mulighet til noensinne fullt ut å transcendere den, drevet av et umettelig begjær etter en helhet vi ikke kan oppnå: vår tragiske erkjennelse av en mangel vi aldri kan fylle. Delt i oss selv danner vi oss forestillinger om oss selv og verden. Ekstatisk jagende etter nye fenomener å kategorisere, telle, oppsummere og regne på, men det hjelper oss ikke videre i forhold til det grunnleggende i livet forstått som subjektiv eksistens: Vår bevissthet om et jeg vi innbiller oss er oss selv, gitt oss gjennom navnet de andre døper oss til: vårt tildelte meg. Vi får ikke døpe oss selv, det er bare de såkalt gale som insisterer på det. Lacan ville kanskje si at vi pådyttes urfarens nav og får ikke selv lov til å være far til navnet. Uten de andre som speil forblir vi kun et mælende og uforstående vesen uten noe meg, et legeme uten kropp og språk: en søyle uten vinger, en krasjlandet Ikaros.
Dette bringer meg videre til den trolig mest skjellsettende opplevelsen i mitt liv som psykolog: Psyken og døden. Som ung psykologistudent hadde jeg hjernedisseksjon og studerte lag for lag av histologiske strukturer som vi høvlet av en hjerne som hadde ligget på formalin. Hjernen minnet om en klump modeller kitt som vi høvlet ned i tynne lag, som av en ost med ostehøvelen, før vi la dem under mikroskopet. Jeg hadde fått vite at denne hjernen hadde tilhørt et menneske som døde noen og åtti år gammelt. Jeg prøvde å finne spor etter bevissthet i form av følelser, tanker eller minner, men ikke noe sted fant jeg noe tegn til hva dette mennesket hadde opplevd gjennom et langt liv av gleder og sorger, seire og nederlag, medgang og motgang, kjærlighet og hat, håp og fortvilelse. Enn si konflikter og dilemma knyttet til valg, kjærlighet og hat. Ingen ting som kunne fortelle meg noe om hvem vedkommende hadde vært, villet eller opplevd. Det var en etter alderen helt normal hjerne uten spor av bevissthet. Uten bevisstheten som kun levende subjekter kan meddele seg om slik at vi får med en personlig identitet eller narrativ å gjøre. Hva skjer med psykologien dersom vi gir opp å bruke tid til å lytte til fortellinger og opplevelser av meningsløshet og mening hos unike levende mennesker, men i stedet begrenser oss til å måle og telle dem som generiske kategorier, opplevelsesløse gjenstander eller gjennomsnittsverdier?
Så står vi der med rekken av klassiske dilemma igjen: Den enigmatiske konflikten av motsetninger som hele vår forståelse bygger på og ikke kan unnslippe; den bevingede søylen. Jeg må begrense meg til et lite utvalg av disse. For eksempel motsetningen mellom et umiddelbart og ekstatisk eksistensialt selv ustoppelig kastet mot en horisont av fremtid, versus et kategorielt selv fanget og lenket i hypotetiske konstruksjoner av språk, begreper og målbare størrelser. Altså den samsanselige opplevelsen av umiddelbar tilstedeværelse i eget liv versus refleksjoner over det, refleksjoner som er dømt til å halse etter det de prøver å fange, selv om en forlater det vitenskapelige språket og prøver å innhente det gjennom poesi og musikk. Vi klarer ikke å begripe selve bevisstheten fullt ut selv om vi prøver å sette til side både hukommelse og begjær. Den kan ikke fanges i kategorier, kun utforskes i sin unike uendelighet, som selve universet. Som et levd live og en kropp som begynner og stanser ved det umettelige begjæret. Vi snakker om det Kierkegaard kaller «sykdommen til døden»: Fortvilelsen over å være oss selv og fortvilelsen over å ikke være oss selv.
Psyke viser seg også for meg som en overjordisk vakker kvinneskikkelse i Europas museer. Frigjort fra steinens fangenskap av billedhuggerens meisel står hun der i kjølig marmor som kun varmes av lyset, stemningen i rommet og det jeg tilskriver henne som et levende menneske, en mann i kjøtt og blod med mitt begjær. Hun kan aldri bli levende for meg noe annet sted enn i min egen fantasi:
PSYKE SOM SUBJEKT
Det er ikke steinen
men sjelen som bor i den
jeg søker og vil frigjøre
Men hendene mine
møter kun dens tause kulde
Øynene dens indre mørke
Den er like ved et sted
Alltid utenfor rekkevidde
som Tantalos eple
Dermed forblir jeg både beruset og ulykkelig i hennes nærvær så lenge jeg lever. Hun er søylen og jeg er vingene. Vi er forbundet, men jeg vet ikke hvordan. Og jeg kan ikke la være å rulle steinen oppover fjellet på ny, selv om jeg bestandig glipper taket på den like før jeg når toppen: «J´suis Sisyphe» (Jeg er Sisyfos).