Janet Eliassen
jamaha@live.no
Noe av det grunnleggende som mennesket spør seg selv er: Hvem er jeg, og hvor kommer jeg fra? Barnet er født av sin mor og har egenskaper fra begge foreldre. Arv spiller en stor rolle, men også de opplevelsene man får som et lite barn har stor betydning for hvordan den mentale forståelsen av hvem man er utvikles. De opplevelsene nære omsorgspersoner som mor og far gir barnet, har en enorm betydning for hvordan barnet oppfatter både seg selv og verden for øvrig. Et nyfødt barn er hjelpeløst og totalt avhengig av sine foreldre. Desto tidligere et traume skjer for barnet, jo dypere vil sårene være. De vil også ta lenger tid å hele. Fra et såret indre barn kan det være mulig å fungere til en viss grad uten å være fullt ut bevisst på hvordan livserfaringer blir formet nettopp ut fra et traumatisert ståsted. Man kan si det slik at barnet opplever en utrygg tilværelse og at dette overføres til faser senere i livet. Et trygt barn viser aksept og tillit overfor både mennesker og opplevelser, og når trygghet er fraværende skjer det motsatte. Barnets oppfatning av det som skjer vil farges av den virkeligheten barnet selv har lært. Negative opplevelser skaper da negative forventninger. Fra et såret barns perspektiv er trygghet og tillit noe som må læres og skapes i barnet selv. I mitt tilfelle og fra det jeg selv har opplevd, vil jeg si at arbeidet med å hele det indre barnet er en langvarig prosess og jeg har måttet gå dypt inn i sår som jeg både hadde fortrengt og ikke ville åpne. Det har kostet tid og gitt økonomisk nedtur.
For meg var ikke begrepet et traumatisert indre barn noe jeg var oppmerksom på før jeg var godt voksen. Jeg leste riktignok John Bradshaws bok og gjenkjente visse ting der. Men jeg levde i en tilstand av fornekting overfor meg selv. Dette utspilte seg ved at jeg ikke snakket med noen om mine barndomsopplevelser, og jeg hadde fortrengt mye. Jeg var nysgjerrig på psykologi og leste en del om emnet, men det ble bare med valgfaget psykologi på videregående. Den neste boka jeg leste om selvutvikling var Wayne Dyers bok Elsk deg selv. Den handlet om å ikke være et offer for omstendigheter eller folk. Men det hindret meg ikke i å leve livet som et offer for andre mennesker og omstendigheter i mange år. Og det gikk ytterligere mange år før jeg kom over Lisa Romanos minikurs Heal ditt indre barn. Da forsto jeg at jeg hadde et indre såret barn som trengte oppmerksomhet.
Jeg var på leting etter svar på hvorfor jeg følte meg så maktesløs over mitt eget liv, og hvorfor jeg slet med nære relasjoner. Jeg hadde hatt to forhold med menn med psykopatisk oppførsel og blitt sviktet på det groveste av min bror. Jeg hadde en formening om at bytte av bosted opp gjennom årene og opplevelser jeg hadde rundt det var forårsaket av traumer. Men jeg var ikke i stand til å fullt ut forstå at sorg og frykt styrte mine valg. Jeg opplevde at livet var strevsomt. Mitt eget ønske om helbredelse gjorde at jeg oppsøkte forskjellige behandlere for forskjellige plager fra jeg var i slutten av tyveårene. Det var homeopati, soneterapi, rosenterapi, reikihealing, osteopati og kiropraktor. Jeg slet med forskjellige plager både mentalt og fysisk. Min ene skulder er kortere enn den andre, og det skyldes at jeg bare lå på den ene skulderen fra jeg var spebarn og langt opp i voksen alder.
Jeg ble født av en mor som nettopp hadde adoptert bort et spebarn. Hun var på reise da hun traff min far. Hun har mest trolig båret på sorg, og etter at jeg ble unnfanget og frem til jeg var fire år, var hun og min far på reisefot mellom kontinenter. Australia, England og Norge. Jeg ble født i Norge, og mine foreldre reiste til Australia hvor jeg bodde i to år og hvor min bror ble født. Deretter et lite opphold i England før de bestemte seg for Norge. Min mor fortalte om seg selv at hun var blitt bortskjemt som et lite barn, at hun var dum på skolen og hadde blitt ertet for det. Men hun hadde en venninne som alltid forsvarte henne. Hun likte å se på seg selv som litt annerledes, og jeg tror hun kan ha hatt en form for autisme. Hun hadde hareskår og åpen gane, og min bror ble også født med hareskår. Hun hadde et fryktelig temperament, og jeg var redd henne da jeg var liten. Når hun smilte, kunne hun faktisk se skummel ut. Da jeg ble født fikk jeg ikke bruke smokk, og det tror jeg kan ha sammenheng med hennes hareskår. For da jeg selv hadde små barn passet hun på å nappe ut smokken så ofte hun kunne. Hun sa at dette var noe skitne greier som de ikke trengte. Men jeg hadde som et lite barn et suttebehov, og jeg ble da bandasjert på hendene slik at jeg ikke suttet på tommelen.
Min mor satt meg tidlig opp i barnevogn godt støttet av puter, og hun fortalte at hun lot meg sitte der i timevis. Det var bare rundt klokken syv på kvelden at det var koserunde med far og eventuelt andre mennesker de gangene mine foreldre bodde i nærheten av slektninger. Da jeg begynte å krabbe, smekket hun meg på fingrene når jeg tok på ting slik at jeg til slutt bare krabbet i en fast sti mellom kjøkkenet og stua. Ved en anledning da nabodamen passet meg, hadde jeg vært helt umulig og tatt på en masse ting hos henne. Etter det passet min far på å låse porten slik at det ble litt vanskelig for min mor å gå til naboen.
Jeg husker fingrene til min mor, de var harde når hun vasket meg og hun gnikket hardt. Min bror ble født bare 13 måneder etter meg. Siden han måtte bli matet med skje, fant ikke min mor på annet å gjøre enn å plassere meg bak henne i en stol slik at hun ble sittende på meg. Med ryggen presset hun meg fast og holdt meg slik hele tiden mens hun matet min bror. Jeg har mange år hatt problemer med å puste dypt ned i magen og dette tror jeg var årsaken. Både min bror og jeg ble plassert på potte fra vi kunne sitte selv. Min mor har sagt med stolthet at jeg sluttet med bleier like etter jeg var ett år. Hun plasserte oss på potte, og der skulle vi sitte til vi gjorde noe. Der satt vi og skulle både spise og leke. Dette gjør noe med barn slik at barnet får en fornemmelse av at noe blir tatt i fra det. Jeg vet også at hun ikke taklet barneskrik, for hun plasserte meg i et rom helt alene og lot meg skrike til jeg ikke klarte mer. Jeg var rundt to år, og fra to til tre år er en alder hvor barnet blant annet tester grenser. Så min opplevelse var overtramp og følelse av panikk.
Min fars rolle var mer eller mindre ubetydelig, for min mor hadde ansvaret inne, og hun hadde sagt ifra tidlig at menn ikke var i stand til å passe på barn. I to-tre års alder vet jeg at jeg var glad når min far kom hjem fra jobb, men dette likte ikke min mor. Hun startet ganske tidlig med å gi meg skylden for hennes humør. Jeg var slem og umulig, og dette skapte faktisk en avstand til min far, beklageligvis. Han tok på seg rollen som beskytteren for henne, samtidig som han selv hadde sitt eget sårede indre barn fordi han i en alder av seks år mistet sin egen mor.
Jeg og min bror var to forskremte forvirrede barn. Min mor sa at hun måtte vaske gulvet før vi skulle ut. Hun visste ikke selv hvorfor, men vi fikk beskjed om å sitte rolig mens hun vasket gulvet. Det vanket aldri klemmer eller positive ord, det var tvert imot utagerende oppførsel som skriking og gråt og knusing av servise på kjøkkenet. Dette foregikk både når far var hjemme og når han var på jobb. Ved et par anledninger ønsket min mor å ta selvmord. Da gikk hun ut i vannet og lagde spetakkel. Hun hadde aldri lært å svømme, og de gangene hun lagde drama om dette hadde hun skrevet en lapp til far. Han tok oss barn med til stranden, og min bror var fryktelig redd. Men jeg likte vannet og forsto ikke helt hva min mor forsøkte på, egentlig. Det som traumatiserte meg var ordene min far sa til min mor mens hun var ute i vannet: At hun skulle komme tilbake for hun hadde barn, og samtidig pekte han på oss. Jeg merket at hjertet mitt sank, og tenkte i mitt indre at ikke han ville ha oss, han heller. Det er et eksempel på at samme opplevelse kan oppleves forskjellig fra barn til barn.
Da jeg begynte på skolen hadde min bror vært vanskelig og grått fordi han ville dit han også. Jeg var et barn som aldri rakk opp handa i timen og var voldsomt sjenert. Da min bror begynte på skolen hadde han spurt sin lærerinne om hun kunne være mammaen hans. I kjølvannet av dette skulle min mor kalles inn til et møte. Jeg husker hun ble voldsomt sint, og hun kjeftet i flere dager på grunn av dette. Men det utrolig tragiske hendte: Min brors lærerinne døde før møtet fant sted. Hun døde helt plutselig fra to små barn. Den dag i dag synes jeg dette er ufattelig, og jeg vet ikke hva hun døde av. Dette må nok ha skapt traume for min bror og fått han til å tie. Jeg var selv et taust barn, og min oppfatning var at kanskje andre hadde det slik jeg hadde det, eller kanskje ikke. Visse ting ble ikke pratet om i slik grad det gjøres nå.
I dysfunksjonelle familier er det temaer som gjør seg gjeldende i form av fysisk oppførsel og gjennom tankesett. I min familie var separasjon eller det å holde avstand til øvrig familie og slekt en gjennomgående ting. Det gjaldt også løgn og fortielse, slik som at min mors tydelige irrasjonelle oppførsel bare ble forklart som nervøsitet. Det var undertrykking og stor grad av manglende respekt, og også latterliggjøring som jeg nærmest opplevde daglig. Det som var greit, var å le. Fra jeg var liten og min mor ikke forsto at jeg ønsket tåteflaske til dukken, og opp gjennom årene, var min erfaring at hvis jeg ble sint, så forsto ikke mor, og hun ville begynne å le. Jeg ville bli sintere, og da ville hun bli sint etter at hun hadde ledd. Det skremte meg. Dramaet sto min mor for, og jeg tror også at jeg bidro til en viss grad. Men maktbalansen var så avgjort ikke i min favør. Jeg hadde mine deprimerende tanker, jeg likte ikke min egen kropp noe spesielt og lærte ganske tidlig at det ikke nyttet å be om noe. For det jeg opplevde var å bli ledd av eller ikke forstått, og til slutt kom sinnet fra min mor. Senere har jeg forstått at hun rett og slett ikke forsto, men som barn oppfattet jeg henne som slem og skremmende.
Det som skjer med barn som er traumatisert i ung alder er at aspekter av ens eget ego ikke integreres. Det kan kanskje også forklares som at opplevelser fryses fast i kroppen. Fortrenging oppstår som en forsvarsmekanisme, for barnet er rett og slett ikke i stand til å bearbeide de sterke inntrykkene. Selv slet jeg i alle år med å se meg selv i situasjoner som kunne være fremtidsrettet i positiv betydning. Jeg klarte for eksempel ikke å se for meg at jeg gjorde noe jeg hadde lyst til. Jeg visste faktisk ikke hva jeg kunne tenke meg å arbeide med, var usikker på mine evner og min kreativitet og følte jeg ikke var så mye til stede. Jeg ble ofte forstyrret på rommet mitt av mor, hun kunne plutselig slenge døren opp mens jeg holdt på med å leke med dukker eller annet. Jeg skvatt hver gang, for hun ropte høyt: hva gjør du for noe? Jeg tror også dette var et skapt traume på grunn av mye flytting og uro rundt meg, slik at jeg ikke fikk den roen jeg trengte til å sitte og tegne slik som små barn liker å gjøre. Jeg mistet også en bamse jeg var glad i underveis et sted, og jeg vet jeg ble veldig lei meg for det.
Traumatiserte barn mister på en måte sitt eget selv, og det fører til at man leter etter noe utenfor seg selv. Det kan oppleves som om visse egenskaper som er med på å danne personligheten ikke er der. Det «noe» man leter etter avhenger av hvilken situasjon man er i eller hva man ønsker skal skje. For mitt vedkommende levde jeg i en fantasiverden som gjorde at jeg distanserte meg fra å forstå konsekvenser av valg og betydningen av disse. Det utspilte seg også som ønsketenkning om at noen eller et eller annet skulle redde meg eller gi meg svar, og jeg lot tilfeldighetene råde. Jeg hørte på rådene til andre i mange tilfeller, men det sa seg selv at ingen andre visste mitt eget beste. Spesielt i jobbsammenheng hørte jeg på andre, og selv om jeg egentlig kunne like meg på et sted så trådte min selvsabotering inn.
Selvsabotering er faktisk et stort emne i det indre sårede barnets problematikk. Noen ganger er det vanskelig å oppdage det, men til slutt kommer mønsteret frem. Det viser seg ved å gjøre stadig gjentatte feil som ikke verken fører til noe, eller enda verre, gir store problemer. Men inntil man selv forstår at det er det indre barnet som skaper dette, så oppleves det bare uforståelig både for en selv og for andre. Det gir urasjonell oppførsel og det gir urasjonelle tanker som igjen fører til depresjon, og i enkelte tilfeller selvmords-tanker. Grenser er av vesentlig betydning for utviklingen av ens eget jeg. Jeg tror at behovet for å lete etter redning eller svar utenfor seg selv er nettopp en negativ konsekvens av overtramp eller overgrep. Følelser som avmakt blir nærmest en egenskap som hemmer barnet eller personen. Jeg tror også avmakt er med på å sette opp barrierer som man rett og slett ikke klarer å bryte uten ved hjelp av terapi.
Det som også skjer i traumatiserte barn, er at en form for forsvarsmekanisme skapes for å beskytte sitt eget ego og få kontroll. Barnets ego er under forming, og uten de rette opplevelser så tror jeg instinktet trår inn og forsøker å beskytte barnet i det øyeblikket traumet skapes. En form for overlevelsesmekanisme vil jeg tro. Dette forsto jeg mer av etter mitt eget arbeid med mitt indre barn. Det ga seg utslag i både tanker, men også fornemmelser i kroppen. Tankene kunne være fiktive samtaler med hvem som helst når det gjaldt problemstillinger jeg sto i. Og også når jeg rett og slett var sliten, da merket jeg også mer av mentalt tankekjør. De kroppslige fornemmelsene var som oftest følelse av lammelse og slitenhet. Med en kombinasjon av disse sier det seg selv at man ikke verken føler seg opplagt eller får gjort det man egentlig burde.
For å arbeide med sitt indre barn tar man best kontakt med barnet via et bilde og samtaler. For de som ikke har et bilde av seg selv som ett-toåring, bør man finne et bilde av et lite barn og forestille seg at det er en selv. I korthet går det ut på å snakke med barnet og fortelle det at man er glad i det, og spørre hvordan barnet har det, og hva det har lyst til å gjøre. Akkurat som man ville ha gjort med et ekte levende barn. Det man alltid bør være forberedt på er masse gråt. For barn er det naturlig å gråte, og et traumatisert barn har mye gråt som ligger i den voksne kroppen. Noen ord som har hjulpet meg videre er blant annet: Det er ok å ikke føle seg ok. Arbeidet er å fullt ut lære å akseptere seg selv via det indre barnet, med alt, uten å kritisere. Det er viktig med en mental forståelse, men den må komme fra et barnlig ståsted. Man kan si til en voksen person at noe ikke er farlig, og vedkommende vil ha en logisk forståelse av det. Men innvendig er det et lite barn som ikke forsto at visse ting ikke var farlig. Noen ganger må man gjenta ting for barnet når man tar kontakt med det. Arbeidet foregår også slik at man spør det indre barnet om hvordan det føltes å ikke bli sett eller hørt. Hvordan opplevde du det da moren din lugget deg, for eksempel. Svarene skrives ned i en journal og man får faktisk svar fra sitt barn. Det er fascinerende arbeid, men tøft selvfølgelig. Man spør også barnet: Hva har du lyst til å gjøre? Og barnet kan for eksempel svare at det har lyst til å huske eller fargelegge. Alt er på et nivå hvor man forventer at et barn er. Det er også en indikasjon på at man virkelig har kontakt med sitt indre barn.
Det som jeg kanskje tror er mest betydningsfullt ved å jobbe med det indre barnet, er at barnet utvikler seg. Man får mer indre ro og føler seg mer hel. Traumer kan virke som øyeblikk frosset i tid, av mangel på annen måte å forklare på. Og det føles som tomrom. Ved å hele det indre barnet fylles det opp med mer glede eller andre gode følelser som barnet heller burde ha opplevd da det var lite. Det er mulig å hele det indre barnet, men det kreves tid og tålmodighet, og at man tar i bruk verktøy som man normalt ville ha brukt overfor et lite barn for å gi det trygghet, inspirasjon og glede.