Morten A. Brodahl
Erfaringskonsulent/faglig rådgiver
ROP – Nasjonal kompetansetjeneste ROP
morten.a.brodahl@sykehuset-innlandet.no
Artikkelen er levert som eksamensbesvarelse ved MF vitenskapelige høgskole, Oslo.
Innledning
I denne oppgaven skal jeg drøfte temaet, «i hvilken grad transhumanisme er et etisk godt mål». Jeg skal vise til positive og negative sider ved moderne teknologi, kunstig intelligens og drøfte om transhumanisme og den teknologiske innovasjonen kan bidra til nye muligheter eller løsninger på miljøkrisen. Videre vil jeg drøfte hvilke plikter vi mennesker har til å bruke teknologi på en moralsk god måte og hvilke konsekvenser det potensielt vil kunne få om vi feiler, og om det er mulig å finne en gylden middelvei til det beste for alle mennesker.
Transhumanisme
Transhumanisme er et menneskesyn eller en idelogi som hevder at vi kan, og bør gjøre mennesket bedre ved hjelp av teknologi. Altså, at vi ved bruk av moderne teknologi og vitenskap bør endre, det vil si forbedre menneskets evner og generelle levekår. Ordet «trans» viser her til transcendering, som en slags overskridelse av menneskearten slik vi kjenner den til nå. Transhumanistene hevder at, «(…) mennesket per i dag ikke har realisert sitt fulle potensial, og at det er ønskelig og viktig at vi enkeltvis og som samfunn jobber i retning av å realisere dette med hjelp av vitenskap og teknologi» (More og Vita-More, 2013, i Bøhn, 2022, s. 176).
For å kunne drøfte i hvilken grad transhumanisme er et etisk godt mål, er det først nødvendig å vise til forskjellige grader av transhumanisme. Det vil si å definere på en slags skala fra lite eller enkel, til mere og mye transhumanisme. Max More, en av de mest sentrale innen transhumanistbevegelsen etablerte begrepene «grunn transhumanisme» og «dyp transhumanisme» som to ytterpunkter på en skala. Med «grunn transhumanisme» viser han til muligheten til å kunne forbedre menneskets fysiske og psykiske evner ved hjelp av teknologi, mens «dyp transhumanisme» viser ikke bare til å forbedre mennesket, men om å forandre det radikalt, til en slags ny menneskeart. En menneskeart som også inneholder teknologiske og digitale elementer og kroppsdeler i tillegg til det biologiske. Einar Duenger Bøhn, (2022) definerer transhumanisme på en lignende måte. Men han kaller det for preventiv, proaktiv, og ekstrem transhumanisme. Hvor preventiv transhumanisme eksempelvis viser til bruk av briller eller krykker, og proaktiv til bruk av diverse hjelpemidler som elektriske kjøretøy, eller digitale kalendere. Altså noe utover normalen, som forbedrer oss. Ekstrem transhumanisme derimot tilsvarer More`s dype transhumanisme hvor målet er «(…) å bruke teknologien til å ikke bare forberede mennesket ut over normalen, men til å transformere det over til noe annet, noe enda bedre enn mennesket» (Bøhn, 2022, s. 185).
Min påstand er at sannsynligheten er stor for at de aller fleste, om dette var tilgjengelig ville benyttet seg av pacemakere, høreapparater, bioniske proteser eller andre hjelpemidler om man får eller har behov for dette. Derfor er preventiv og til dels også proaktiv transhumanisme noe som i dag allerede er vanlig og generelt akseptert av de fleste. Dette være seg ved for eksempel amputasjoner eller andre sykdommer som diabetes, hvor digital teknologi hjelper til med hverdagslige oppgaver som for eksempel administrasjon av medisiner, elektrisk drevne rullestoler eller bioniske proteser.
Samtidig avstår noen ifra å bruke teknologiske hjelpemidler eller produkter med utgangspunkt i sine kulturelle, religiøse og/eller personlige overbevisning, uavhengig av smerten dette vil kunne komme til å medføre. De mener det er umoralsk eller feil å benytte seg av denne teknologien. Teknologi og teknologiske hjelpemidler regnes fortsatt av mange som unaturlig, av den enkle grunn av at det er fremskapt av mennesket. Mennesket er ikke ufeilbarlig, og det mennesket produserer av og med teknologi kan dermed ha noe negativt over seg for mange. Man tukler med skaperverket. Samtidig vil de færreste allikevel nekte å benytte seg av teknologiens produkter som for eksempel antibiotika ved bakterieinfeksjoner, eller smertestillende ved alvorlige livstruende smertetilstander. Medikamentene er menneskeskapte, men videreforedlet fra naturen. Så en utfordring, og noe som blir vanskelig å svare på er hvor mange teknologiske duppedingser, eller hjelpemidler kan vi tillate å ha på eller i oss før vi ikke lenger er et ekte menneske lenger? Når tipper vi over til å bli en blanding av menneske og maskin? Denne naturlig kontra unaturlig-diskusjonen er essensiell innen diskusjonen rundt kunstig intelligens og transhumanisme, da det er ulike oppfatninger om hva som definerer oss som mennesker, maskiner eller en slags blanding av maskin og menneske. Den dype eller ekstreme formen for transhumanisme innebærer som sagt å transformere mennesket over til noe annet, ifølge transhumanistene, noe bedre. Utfordringen ligger imidlertid i uenigheten om hva som faktisk utgjør en forbedring. «Ingen transhumanister vil påstå at de ønsker å fremme teknologi som forverrer ting. De er bare – som alle andre – uenige om hva som faktisk er en forbedring» (Bøhn, 2022, s. 189).
Teknologiske fremskritt
Teknologiske fremskritt kan oppleves som skremmende for mange, både på grunn av kompleksiteten og hastigheten på utviklingen. Store forandringer over kort tid kan oppfattes både truende og skremmende for mange mennesker. Menneskene har i mange tilfeller opp igjennom tidende opplevd å bli overflødige når ny teknologi har blitt oppdaget og innført, og man har fryktet massearbeidsløshet. Noe som også skjedde lokalt noen steder, men sånn alt i alt dukket det opp nye muligheter fordi menneskene kunne lære av egne feil og derav var tilpasningsdyktige. Noe som Harari (2015) skriver om i boka «Homo Deus» hvor han blant annet sammenligner menneskene med algoritmer, organiske sådan.
«[Men] det skjedde aldri, for etter hvert som gamle yrker ble overflødige, utviklet det seg nye, og det har alltid vært noe mennesker kan gjøre bedre enn maskiner.
Men dette er ingen naturlov, og vi har ingen garanti for at det vil fortsette å være sånn i fremtiden»
(Harari, 2015, s. 281).Både radio, fjernsyn og internett hadde sine motstandere da denne teknologien ble lansert. Og med god grunn. Og man kan stille spørsmål om det er hensiktsmessig for oss som art og alltid tilstrebe å forberede og/eller forsterke våre evner og sanser. Er dette fremskritt? I så fall for hvem? Teknoromantikerne og transhumanistene mener på den ene siden at de har svaret, og at det nettopp er den nye teknologien og det nye mennesket som skal redde oss fra vår sikre undergang. På den andre siden må vi finne ut hvordan vi kan utvikle, eller videreutvikle teknologi og samtidig overholde våre moralske prinsipper og plikter. Ikke bare ovenfor oss, men også for andre levende organismer.
Vil noe som kan defineres som halvt menneske, halvt maskin kunne skjelne mellom godt og ondt? Vil det kunne prioritere i situasjoner hvor noen eller noe må dø eller ødelegges fremfor noe annet? Kan det transhumanistiske mennesket og kunstig intelligens «fores med store sett data om hvordan dydige mennesker hadde handlet i gitte situasjoner, og (…) ut fra dette kanskje kalkulert et dydig reaksjonsmønster i en faktisk situasjon» (Bergsjø & Bergsjø, 2019, s. 25).
På den ene siden er det lett å forstå frykten for transhumanistenes ideologi og at den teknologiske utviklingen skal komme ut av kontroll, og at det fremtidige transhumanistiske mennesket med sin kunstige intelligens på sett og vis skal overta og bestemme over mennesket. Noe som kan føre til en dystopisk og følelsesløs verden som ikke har plass til såkalte vanlige mennesker. Men på den andre siden kan vi undre oss over hva de frykter når vi ser hvilken situasjon verden er i, i dag. Hvor vi har et utgangspunkt hvor menneskene på mange måter bruker teknologi på mange uhensiktsmessige måter. Vi står ovenfor en miljøkrise som faktisk kan bety døden, ikke bare dyre- og planteriket, men også for oss mennesker. Vi er avhengig av å leve symbiotisk i og med naturen, men tar fortsatt oss til rette som om vi var alene i verden, selv om mange faktisk har begynt å se på dette med andre briller. Men, selv om vi de seneste 50 årene har kommet et stykke på veien ved å for eksempel verne om en rekke utrydningstruede dyrearter, ved å frede arter og etablerer nasjonalparker og så videre, kommer dette bare som et resultat av frykten for å ødelegge visse naturområder, men ikke en helhetlig miljøpolitikk. Befolkningsveksten krever enorme ressurser og det er tydelig at mere drastiske miljøtiltak er nødvendig. Men her er det en tilsynelatende evigvarende kamp mellom økonomiske og miljømessige prioriteringer. «I dag er det stort sett gjennom trusler og advarsler om forurensning og ressursutarming at økologer forsøker å påvirke myndighetene, i visshet om at politikerne er tilhengere av visse minstekrav, i det minste, til helse og rettferdig fordeling» (Næss, 2021, s. 516).
Og det er kanskje her den nyeste teknologiske utviklingen i form av kunstig intelligens kan brukes til å redde oss fra vår mulige undergang. Eller er dette nok en gang en illusjon vi lager for oss selv for å utsette å gjøre det vi vet vi må gjøre? Ville ikke det nye transhumanistiske mennesket kunne sørge for at mennesket ikke satte seg selv over naturen, men heller samhandlet symbiotisk med alle de andre levende vesener? Her kan man for eksempel se for seg at en chip, eller at en eller annen digital duppedings implantert i vår hjerne faktisk kunne forhindret oss i å handle umoralsk ved å ødelegge naturressurser på bekostning av økonomiske ressurser. I stedet for det dystopiske bildet som skapes av motstanderne til transhumanismen kan man ganske enkelt se for seg at dette faktisk bidra til å øke bevisstheten omkring miljøutfordringer, bærekraftighet og behovet for en større innsats for å bevare naturressursene. «Fremveksten av kunstig intelligens og bioteknologi vil garantert forvandle verden, men det er ikke gitt at utfallet skal bli slik eller sånn» (Harari, 2015, s. 347).
Kunstig intelligens, plikt og konsekvens
Utilitarister ser moralske plikter og prinsipper i sammenheng med hva som er best, eller hva som maksimerer det beste, og minimerer det verste for samfunnet i sin helhet. En utilitaristisk tankegang avhenger av om vi faktisk evner å se helheten og mangfoldet når det gjelder alle mennesker i alle religioner, kulturer og samfunnsklasser. Og om de igjen ser seg og sitt som likeverdig med andres. Og her kan man spørre seg om kanskje ikke jordkloden og alle dens levende organismer faktisk selv kunne maksimert sine levevilkår uten mennesket. Og man kan spørre seg om mennesket faktisk er et gode, og til det beste for planeten. Eller er det slik at planeten faktisk hadde greid seg best uten menneskene til stede? Bøhn (2022) definerer dette som «transnaturisme», og noe som er avhengig av om tenker «mennesket i naturen» eller «mennesket utenfor naturen». «Mens transhumanisme handler om å benytte teknologien til å overskride mennesket til noe bedre, handler transnaturisme om å benytte teknologien til å overskride ikke bare det naturlige mennesket, men hele naturen som sådan til noe bedre» (Bøhn. 2022, s. 190).
For oss som art, er det imidlertid vanskelig å forestille oss en verden uten oss selv her, da vi så å si har fått det inn med morsmelka at vi er overlegne alle andre i dyre- og planteriket. Det er opp igjennom historien masse argumenter for at mennesket er i en annen klasse enn andre levende dyr, noe som har blitt brukt for å legitimere vår bruk av de andre dyrene til egen vinning, tilfredsstillelse og ernæring (Torsen, 2021, s. 509).
Transhumanisme og kunstig intelligens
Transhumanisme og kunstig intelligens vil i større eller mindre grad være avhengig av hverandre knyttet til at kunstig intelligens og menneskelig intelligens på ulike måter samhandler. Mange av de kunstige lemmene eller kunstige indre organene som transhumanistene ønsker å kunne implantere for å optimalisere mennesket vil gi en rekke etiske, juridiske og samfunnsmessige dilemmaer om hvordan teknologien påvirker våre menneskelige verdier og eksistens. Hvilke lover og regler skal gjelde for det transhumanistiske mennesket? Skal dette være de samme reglene som for vanlige mennesker, eller vil vi få egne regler for en slags ny «transhumanistisk overklasse», og hvilke fordeler og/eller ulemper vil dette medføre for de menneskene som for eksempel ikke har økonomiske ressurser til å kunne benytte seg av de nye teknologiske nyvinningene? Eller har vi uavhengig av dette en moralsk plikt til å redusere lidelse gjennom å forbedre mennesket? Og er det kanskje bare en illusjon basert på fortidens klasseinndelinger og vår forforståelse som gjør oss skeptiske? Teknologi er jo i utgangspunktet ikke farlig, det er hvordan vi forvalter den som er utfordringen.
Foreløpig kan ikke maskiner, selv med moderne kunstig intelligens utføre oppgaver som mennesket kan, det vil si autonomt. Selv om teknologiutviklingen har kommet svært langt er maskinene helt avhengige av menneskelig hjelp og programmering for å kunne utføre de oppgavene de er tiltenkt. «Tidligere fantes det mye som bare mennesker kunne gjøre. Nå har roboter og datamaskiner begynt å ta innpå oss, og snart vil de kanskje overgå menneskene i de fleste oppgaver». (Harari, 2015, s. 273). Oppgaver som for mennesket er veldig enkle å gjennomføre, er allikevel svært kompliserte, faktisk umulige å gjennomføre for maskiner uten menneskelig hjelp. En av grunnene til dette er som sagt autonomien og at de ikke kan operere på egen hånd. En annen, er at de ikke er i stand til å være tilpasningsdyktige. Teknologien lærer ikke av egne feil og tilpasser ikke sin egen adferd deretter for så å prøve igjen, for å se om dette fungerer (Bergsjø & Bergsjø, 2019, s. 53).
De ivrigste kritikerne av transhumanismen maler et dystopisk bilde av fremtiden hvor menneskene taper over teknologien og maskinene blir våre herskere. Hvor vi taper vår autentisitet og individuelle egenart, og blir brikker i et spill. På samme måte maler de ivrigste tilhengerne et rosenrødt bilde hvor den nye menneskearten faktisk kan bidra til å løse mange av de utfordringene vi som art står ovenfor. Både når det gjelder å optimalisere mennesket selv ved å minske, og til og med utrydde sykdommer og sikre en bærekraftig utvikling for hele kloden. Enten man definerer seg selv som teknoromantiker eller preges av teknologifrykt vil jeg tro at de fleste av oss i større eller mindre grad vil benytte oss av en slags mix av kunstig- og menneskelig intelligens og ny teknologi. Enten det er snakk om proaktiv eller mere fremtidige ekstreme former for transhumanistiske teknologiske nyvinninger. Først og fremst ved sykdom for å utsette døden i den grad det går an, men også når det kan være til hjelp til å forberede evner å øke hukommelse når det er behov for det.
Mellom her og singulariteten
Det er fortsatt en lang vei før vi er der at vi har utviklet kunstig generell intelligens som er overlegen oss mennesker. Det vil si, om det i det hele tatt faktisk er mulig. Forskjellen på kunstig intelligens og kunstig generell intelligens er at kunstig intelligens er produsert av oss mennesker for å etterligne eller simulere vår intelligens. Mens kunstig generell intelligens er kunstig intelligens som etter at vi har produsert den, fortsetter å videreutvikle seg selv, slik at den overgår vår intelligens, slik vi ikke forstår den lengre. Dette betegnes ofte som singulariteten. «Med andre ord er idéen egentlig bare, at vi mennesker med vår naturlige intelligens på et eller annet tidspunkt kommer til å bli fullstendig overgått av kunstig generell intelligens» (Bøhn, 2022, s. 204). Singulariteten er altså en hypotetisk idé om hvilken verden og tilværelse vi vil ha når kunstig generell intelligens har gjenskapt seg selv og blitt overlegen oss mennesker. Og det er her vi også vil stå i fare for at den kunstige generelle intelligensen potensielt vil kunne få stor makt over menneskene fordi den er autonom og tilpasningsdyktig, i alle fall til en viss grad.
Men på den andre siden er det kanskje ikke noe å frykte. Hva om vi på sikt kunne lært opp den kunstige intelligensen i det transhumanistiske mennesket til å få god moral? Kanskje det ikke ville være en vanskelig oppgave og få programmert dens kunstig intelligente «hjerne» til å faktisk oppføre seg uselvisk og godt. Kanskje den også kunne øve og å bestrebe seg på å bli en dydig kyborg? Ifølge Aristoteles utviklet man dyd ved å leve, og være på rett måte. Altså, er det mulig å tenke seg at maskinmennesket utviklet dyd ved å leve på en rett måte og tilpasser seg den situasjonen den er i, i positiv forstand, uavhengig av hva et menneske ville gjøre i den samme situasjonen.
«Å være dydig betyr med andre ord å ha en fremdragende karakter. Når vi utvikler vår
karakter på en slik måte at vi besitter alle dydene, har vi også praktisk visdom, fronesis på gresk, vi er blitt slik at vi klarer å være og handle i tråd med fornuften i ulike situasjoner».
(Torsen, 2021, s. 304).Men maskiner har jo ikke moral og bevissthet. Og både kunstig bevissthet og moral er fortsatt langt unna, selv om det blir sagt at kunstig bevissthet i fremtiden mulig kan utvikles eller oppstå ut ifra sterk kunstig intelligens. Og her er kanskje et stort problem. Blander vi sammen kunstig intelligens med kunstig bevissthet? Kan kunstig intelligens oppleve det å ha en slags erfaring av hvordan det er å være seg selv slik jeg opplever å være meg?
Det er i skrivende stund en stor debatt rundt utviklingen av kunstig intelligens og om utviklingen bør settes på vent, eller en slags pause. Dette fordi en rekke eksperter mener vi trenger å ha muligheten til å regulere, og ha verktøy for å forstå den kunstige intelligensen før det blir lagd kraftigere metoder. (Bogen, 2023). Samtidig forsikrer Kai Olav Ellefsen professor ved Universitetet i Oslo oss, som er intervjuet i artikkelen, at vi er langt fra der hvor at det er noen sjanse for at kunstig intelligens kan komme til å ta over verden med det første.
Å argumentere for eller imot om transhumanisme er et etisk godt mål, er en kompleks problemstilling som her og nå er vanskelig fordi det vil fullt og helt være avhengig av hvordan fremtiden og den teknologiske utviklingen ser ut, og hvilke behov vi mennesker da vil ha. I utgangspunktet representerer transhumanismen en ambisiøs og positiv visjon om å forbedre våre evner og levekår gjennom teknologiinnovasjon, noe som kan åpne mange dører for nytenkning for å løse for eksempel miljøkrisen med mer. Men på den andre siden vil transhumanismen tvinge frem spørsmål som omhandler vår sanne natur, og hva som faktisk er forbedring eller ei, og hvilke konsekvenser en slik utvikling vil ha for oss, både som samfunn, individ og gruppe. En gylden middelvei bør søkes for å ivareta alle mennesker, dyr, planter og andre organismers interesser, og ikke bare legge til rette for en fremtidige herskende klasse med menneskelignende maskiner som bruker sin makt til å skape enda større sosioøkonomiske forskjeller. Det er viktig at politikere og myndigheter bestemmer seg for hvor grensen går og hvor denne middelveien skal ligge mellom ytterpunktene. To ytterpunkter som garantert vil få det meste av spalteplassen i konvensjonelle og sosiale medier i tiden som kommer.
Kilder
Bergsjø, L. O. & Bergsjø, H. (2019). Digital Etikk: Big data, algoritmer og kunstig intelligens. Universitetsforlaget.
Bogen, A. C. (2023, 19. mai). Hvorfor mener noen at kunstig intelligens er farlig? Ung.forskning.no. https://ung.forskning.no/kunstig-intelligens/hvorfor-mener-noen-at-kunstig-intelligens-er-farlig/2196169
Bøhn, E. D. (2022). Teknologiens filosofi: Metafysiske problemstillinger. Cappelen Damm.
Harari, Y. N. (2015). Homo deus. En kort historie om i morgen. Bazar.
Næss, A. (2021). Den grunne og den dype, langsiktige økologibevegelsen: Et sammendrag. I H. Cappelen, I. Torsen & S. Watzl (Red.), Vite være gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (1. utg., 1. opplag, s. 512-517). Gyldendal Akademisk
Torsen, I. (2021). Hvem skal telle? Dyre og miljøetikk. I H. Cappelen, I. Torsen & S. Watzl (Red.), Vite være gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (1. utg., 1. opplag, s. 507- 511). Gyldendal Akademisk
Torsen, I. (2021). Hvordan skal vi leve? Dyd og lykke. I H. Cappelen, I. Torsen & S. Watzl (Red.), Vite være gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (1. utg., 1. opplag, s. 302- 306). Gyldendal Akademisk