Essay
av Christine Hellum
endeligfred@yahoo.no
Dette essayet er levert som eksamensoppgave ved SEPREP Tverrfaglig Utdanningsprogram, VID vitenskapelige høgskole.
Jeg er på rapport før kveldsvakt, i en døgnavdeling for rusbehandling et sted på Østlandet. I dag har det kommet inn en mann. Han er av utenlandsk opprinnelse, men har bodd noen år i Norge. Han skal avruses fra alkohol, men er i tillegg diagnostisert med psykoselidelse og posttraumatisk stresslidelse. Han ble i dag overført fra akuttpsykiatrien, etter å ha vært innlagt et døgn for psykotiske og paranoide symptomer.
Jeg kjenner det knyte seg i magen.
«Kan han norsk?» spør jeg. Håper i mitt indre at han kan norsk, i alle fall litt engelsk.
«Lite» sier de. «Han kan minimalt med norsk og engelsk». «Vi hadde tolk under innkomsten, men etterpå har vi brukt Google translate». «Det blir viktig å observere psykotiske og paranoide symptomer» fortsetter de.
Jeg tar meg selv i å håpe at det ikke er jeg som er satt ansvarlig på han i kveld. Føler et øyeblikk av skam.
«Vi har satt deg på han i kveld, du kan jo så godt engelsk» sier de.
«Ja, jo, litt i hvert fall» sier jeg spakt.
«Og det er best at en sykepleier står på han, nå som han er så dårlig».
«Ja» mumler jeg, «det er vel det». Kjenner jeg er urolig inne i meg. Har en følelse av å ikke ha kontroll. Hvordan skal jeg kommunisere med ham? Jeg har ikke så god erfaring med Google translate, vet at det kan gi rom for misforståelser. Ønsker ikke å gjøre vondt verre eller at pasienten skal bli ytterligere paranoid.
Merker at jeg overtenker, et tegn på at jeg stresser. Jeg er tydeligvis utenfor min komfortsone. Kommer på noe jeg har lest. Om hvordan etisk oppmerksomhet kan handle om å ta en følelse av ubehag eller uro på alvor. En følelse som lett kan overses, men som samtidig kan være en indikator på at noe burde undersøkes videre (Hem et al., 2017, s. 222). Jeg velger derfor å stoppe opp og ta denne følelsen av uro på alvor.
Tar tre dype inn og utpust. Kjenner føttene i gulvet. Kroppen mot stolen. Vender blikket innover. Hva er det som skjer med meg nå?
Er jeg stresset fordi en fremmedkulturell pasient er kommet inn på avdelingen? Jeg, som har vært så mye ute og reist og som stortrives blant fremmede kulturer? Det kan umulig være det. Men hva er det da, hvor kommer denne uroen fra?
Får et minne av en lignende situasjon. Jeg har opplevd dette før. Følelsen av frustrasjon og avmakt. Av å ikke strekke til. En følelse av å ha hendene bundet bak på ryggen. Fordi jeg ikke klarer å kommunisere mer enn på et basalt nivå. Fordi jeg ikke får brukt språket slik jeg pleier, men i stedet må improvisere, bruke enkle ord og kroppsspråk. Jeg vet ikke, men jeg tror det er det som gjør meg stresset. Det å ikke ha et språk.
For er ikke språket vesentlig i psykisk helsearbeid? Og til å skape gode relasjoner? Ligger ikke mye av grunnlaget i en god relasjon i dialogen og samspillet med den andre? Å lytte til den andre? Å høre historien, verdiene og meningen til den andre. Og på denne måten å få et glimt av den andres verden og begynne å ane hva som står på spill.
Dette minner om det Bøe og Thomassen (2017) fremhever, at det nettopp er de mellommenneskelige møtene, de etiske aspektene ved disse møtene og den dialogen som kanskje utvikler seg gjennom disse møtene som kanskje er det mest virksomme i psykisk helsearbeid (s.13).
Hva da når vi på døgnpost ikke har tolk tilgjengelig til annet enn det mest nødvendige? Hva med de resterende timene av døgnet? Når vi ikke har mulighet til den gode samtalen. Som kunne hjulpet oss forstå og bli kjent med pasienten på et litt mer personlig plan. Er ikke språket et av de viktigste redskapene vi har? Og blir vi ikke ganske handlingslammet når vi ikke kan bruke det?
Jeg går inn til pasienten, presenterer meg. Sier jeg er kontakten hans i kveld og at det snart er middag. Google translate fungerer greit til korte interaksjoner. Men ikke til så mye mer enn det. Jeg merker at jeg vegrer meg et øyeblikk, før jeg spør pasienten hvordan han har det. Er vel kanskje litt redd for svaret. Som jeg vet kan bli vanskelig å følge opp med Google translate. Men jeg må jo spørre.
Han sier det går bra. Jeg blir lettet. Kan senke skuldrene litt.
Legger merke til at jeg kompenserer språkmangelen med kroppsspråk. Et åpent ansikt. Et smil. Jeg viser interesse og tar meg god tid. Kikker ikke på klokka eller signaliserer at jeg står på farten. Forsøker å gi ham følelsen av at jeg er der for ham. Kanskje litt anstrengt? Merker han det? Han smiler tilbake, viser det i så fall ikke.
Jeg undrer meg hvordan han selv opplever det å kommunisere med meg. Hvis det er utfordrende for meg, hvordan er det da for ham? Kan det være at han også vegrer seg? For å gi et ærlig svar? Av samme grunn som jeg vegrer meg? Fordi det er frustrerende å snakke via Google translate? Eller fordi han fanger opp min usikkerhet og ikke vil være til bry? Det er ikke vanskelig å forestille seg. Kanskje er det lettere å si at alt er bra og gi meg et smil, enn å streve med å gjøre seg forstått.
Dette er i tilfelle veldig uheldig. Det skal jo ikke være sånn. At pasienten i tillegg til å streve med sin egen lidelse, skal belastes med ulempene av å ikke kunne språket. Noe som jo også kan påvirke de mellommenneskelige møtene. For vil ikke en kommunikasjon preget av kun korte interaksjoner og beskjeder kunne opprettholde en viss avstand til pasienten? Så vi kanskje ikke blir nær nok til å utvikle en god relasjon, eller empati? Og dermed går glipp av hva som egentlig er viktig for ham. Det er jo også et kulturaspekt her. Mange personer med fremmedspråk kommer fra en annen kultur. Blir det ikke da enda viktigere med den gode samtalen? For å kunne sette seg inn i den andres opplevelse av verden? Så ikke også kulturforskjellene skaper barrierer eller utfordringer.
Vi møter stadig fleire i helsevesenet i dag som har vakse opp med ei anna all-forteljing enn den norske. Dersom verdsbilde, normer og verdiar og dessuten reglar for åtferd er annleis enn det vi er vane med, treng vi kunnskap og tid til samtale for å kunne forstå kvarandre. (Giske & Cone, 2019, s.45)
Kan hende kreves det mer av den enkelte ansatte å bygge en relasjon til en fremmedspråklig pasient. Det fordrer en viss kulturforståelse eller i det minste en åpenhet og respekt ovenfor andre levemåter og synspunkter enn våre egne. Men uten språket til vår disposisjon er det jo ikke så lett å komme inn på disse temaene i det hele tatt.
Siden vi som nevnt ikke bruker tolk til mer enn det mest nødvendige hos oss, betyr dette også i praksis at den fremmedspråklige pasienten tilbys færre tjenester enn den norskspråklige. Bortsett fra samtaler med lege og psykolog hvor det bestilles inn tolk, gjelder jo dette da for eksempel de uformelle støttesamtalene vi tilbyr ved behov, men også deltagelse i seksjonens program, som inneholder ulike tema- og samtalegrupper. Vi sier så fint at pasienten er «fritatt» fra programmet, men i bunn og grunn er jo pasienten egentlig «ekskludert» fra programmet. Og dermed også fra det fellesskapet som ofte utvikler seg blant inneliggende pasienter. Språkbarrieren gjør jo ofte at de holder seg for seg selv. Er dette egentlig greit? Skal vi bare akseptere at det er sånn det er? At fremmedspråklige ikke inkluderes i dagsprogrammet eller fellesskapet på grunn av språket? Fordi det bare er sånn rammene er? Og vi ikke har tolk? Og at de derfor tilbys et fattigere tilbud enn de norskspråklige?
Jeg kjenner disse tingene opprører meg. Det berører verdier jeg har rundt det å yte likeverdige tjenester. Jeg føler ikke at jeg yter like gode tjenester til fremmedspråklige pasienter som til norskspråklige. Jeg tror heller ingen av mine kolleger ville stått inne for dette hvis de tenker over det. Problemet er vel bare det at vi ikke tenker så mye over det, og at vi lar ting gå sin vante gang. Vi er jo på en måte prisgitt de rammene vi har og er lært opp til å gjøre det beste vi kan ut fra dem.
Men kunne det vært andre løsninger? Noen ganger glemmer vi kanskje helt å stille spørsmål. Vi glemmer at hvordan vi gjør ting hos oss, i stor grad preges av arbeidsplassens kultur. Og at det kanskje finnes alternativer hvis vi bare løfter blikket. Kanskje har vi glemt noen av verdiene våre på veien. Kanskje har vi glemt empatien, som å sette oss inn i den andres sted. Kanskje har vi glemt omsorgen, som å ivareta pasientens behov for kommunikasjon. Kanskje har vi glemt å la våre verdier være en rettesnor. Men da må vi hente dem fram igjen, reflektere over dem og snakke om dem. Det er vårt ansvar som helsepersonell å ikke glemme dem igjen.
Hyppigere bruk av tolk skriker mot meg som det enkle svaret. Og hadde det bare vært så enkelt. Men det er jo ikke det. Selv om Helsedirektoratet (2011) slår fast at det i mange tilfeller forutsettes bruk av tolk for å sikre likeverdige tjenester, sier de samtidig at tolketjenesten brukes altfor lite i Norge. Dette begrunnes med at bruk av tolk er tidkrevende og upraktisk, og at det er vanskelig å få tak i gode tolker (s. 4). På en døgnpost som hos oss er det i tillegg flere hensyn som må tas, som for eksempel taushetsplikt ovenfor medpasienter. Jeg antar dette er grunnen til at vi primært benytter tolk til individuelle samtaler og ikke til andre aktiviteter. Kanskje spiller økonomi også inn. Og så er det jo ikke sikkert at tolk er svaret på alt. Noen ganger takker jo pasienten også nei til tolk av ulike grunner. Det kan være flere utfordringer knyttet til bruk av tolk, uten at jeg går inn på disse her.
Alt tatt i betraktning, så har vi de rammene vi har og vi må bare gjøre det beste ut av situasjonen. Og så er det jo heller ikke slik at tjenestene våre er helt språkavhengige for å være gode. Vi kan fint ivareta de fleste av pasientens behov under innleggelsen selv med et minimum av språk. Vi lindrer pasientens abstinenssymptomer med medikamenter. Vi legger til rette for stabilitet og faste rutiner, som blant annet måltider, søvn og aktivitet. Vi bistår med praktiske ting og kobler på kontakt med NAV og kommune. Å få hjelp til slike ting kan ofte være vel så viktig for pasienten som noe annet, siden pasienten ikke vil være mottagelig for behandling før ulike stressmomenter i livet er ryddet opp i.
Vi kan altså fint klare å gjennomføre «oppdraget vårt» selv med et begrenset språk. Vi kan vise omsorg gjennom handling. Og kanskje er det nettopp hjelp med en vanskelig telefon som gjør at relasjonen til pasienten blir god. Fordi vi klarte å se pasientens virkelige behov der og da.
Så må vi heller ikke undervurdere betydningen av et godt og varmt smil. For noen betyr det mye bare å bli sett og få en følelse av at vi bryr oss. Og når alt kommer til alt så er jo store deler av vår kommunikasjon faktisk non-verbal.
Allikevel er det ikke til å komme utenom at mye av min jobb som sykepleier innen rus og psykiatri er relatert til verbal kommunikasjon. Vi informerer, veileder og lytter. Vi speiler, utfordrer og støtter. Det er ved utveksling av ord at vi bygger en relasjon. Og det er ved utveksling av ord at det er mulig for meg å fange opp pasientens paranoide eller psykotiske symptomer. Som er oppgaven min i kveld.
Men jeg er fortsatt urolig. Lurer på hvordan jeg skal få til det, når vi ikke engang er i stand til å føre en ordentlig samtale.
Kildehenvisninger
Bøe, T.D. & Thomassen, A. (2017). Psykisk helsearbeid. Å skape rom for hverandre. (3. utg.). Universitetsforlaget.
Giske, T. & Cone, P. H. (2019). Å ta vare på heile mennesket. Samlaget.
Helsedirektoratet. (2011). Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene (IS-1924). https://helsedirektoratet.no
Hem, M. H., Husum, T. L. & Nortvedt, P. (2017). Krenkelser i møte med de psykiske helsetjenestene. I R. Pedersen & P. Nortvedt (Red.), Etikk i psykiske helsetjenester (s. 210-228). Gyldendal akademisk.