Annikken O. Skjæran
anno78@icloud.com
Annikken O. Skjæran er student ved KBT (Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling) fagskole, Trondheim. Hun ga ut denne teksten om betraktninger rundt pasientrollen i SØKELYSET, 33. årgang – nr. 42 – Desember 2020. Vi har innhentet tillatelse fra forfatteren og tidsskriftet til å gjenpublisere teksten i Fagbulletinen Dialog. SØKELYSET utgis av (WSO) Landsforeningen for «We Shall Overcome».
Å lage fiskepinner av villaks – betraktninger rundt pasientrollen
Mine år som mottaker av hjelp fra psykisk helsevern og da spesielt fra diverse sengeposter har gitt meg en rik samling av erfaringer og observasjoner som jeg ønsker å reflektere rundt. Når jeg tar utgangspunkt i egne erfaringer er jeg også helt åpen for at andres oppfatninger rundt disse temaene er annerledes. Jeg er helt klart opptatt av de soleklare urettene som utøves mot mange i den gruppen jeg tilhører. For mange som ikke befatter seg med psykisk helsevern er det som kan fortelles fra mennesker som mottar behandling, noe som man tror tilhører en svunnen tid. Slik er det ikke. Men det er ikke de store, tydelige diskriminerende sakene jeg først og fremst ønsker å ta fatt i med denne teksten. Mitt inntrykk er at bak avgjørelser og systemer som staker ut gal kurs for mennesker som har behov for hjelp ligger det gode intensjoner til grunn. Så hvordan kan det likevel noen ganger gå galt? Hva er det som forsterker opplevelsen av dehumanisering og maktesløshet?
Jeg tror at uheldig påvirkning av pasientrollen er et resultat av at det har vært lite selvbevissthet i hjelperens rolle. Da særlig i forhold til hvilken betydning det skjeve maktforholdet har for hvordan opptreden og språk mottas av pasienten. Jeg er av den oppfatning at den urett det er vanskeligst å få bukt med, er den som utøveren selv ikke er klar over. Dermed verner hen om uretten i den tro at det handles i beste hensikt og at andre alternativer ikke finnes. Og en av de giftigste former for urett er dehumanisering i omsorgens navn. Hvor den som blir utsatt for urett også er avhengig av og skal være takknemlig for en hjelp som reduserer menneskeverdet.
Myten om at tid, trygghet, trivsel og gode relasjoner skaper avhengighet og institusjonalisering lever i beste velgående, om enn ikke så rigid som tidligere.
Det jeg ser på som en mye større trussel for muligheten til vekst og autonomi er det jeg kaller for pasientifisering. Og synes du det klinger likt passivisering, kan jeg legge til at også betydningen klinger likt. Dette er den tilstanden man kommer i når man er fratatt eierskap til seg selv, sine problemer og sine løsninger og muligheter. Og denne tilstanden kan man komme i ved mer dramatiske møter med tvangsbruk, men for det meste er dette noe som utvikles og opprettholdes av mer subtile holdninger som det er vanskeligere å sette fingeren på og kan fint forekomme ved frivillig behandling innen psykisk helsevern. Det er de stadige bekreftelsene på at andre vet best om hva som er best for deg. Det er de små kommentarene man samler på over år som former din oppfatning av deg selv og reduserer identiteten til kun å være pasient. Pasientifisering styrkes av at du gjerne skal passe i en mal designet for å passe «sånne som deg». Pasientifisering kommer av en ubalanse i forventninger. Det legges opp til en høy forventning om at du skal ta ansvar og handle ut ifra at du erfarer verden som alle andre, selv om du har en diagnose som tilsier noe annet. Men det legges ikke nødvendigvis opp til en forventning om å benytte de ressurser du har. Dette blir en uheldig kombinasjon av fordreide forventninger. En urealistisk høy forventning om funksjon og håndtering av symptomer som kan dominere i hverdagen. Og samtidig en tilsvarende nedvurdering av de iboende menneskelige ressurser og kvalifikasjoner vedkommende har. Dette skaper pasientifisering.
Jeg er av den tro at å forvente noe av et menneske er å vise respekt. Å sette krav er respekt når kravene er basert på god kjennskap til det mennesket du setter krav til. Når man sitter uten selvrespekt og tro på seg selv, hvordan skal man kunne gjenopprette dette om omgivelsene har tilsvarende lave forventninger og heller ikke respekterer dine behov, eller din forståelse av situasjonen. Lettvinte forståelser og tolkninger basert på flyktige observasjoner i travle arbeidshverdager, formidlet som sannheter til den som sitter på førstehåndserfaring uten å virkelig møte og virkelig lytte. Det skaper pasientifisering.
Som pasientifisert kan man ikke gjøre annet enn å overlate skjebnen til andre, som pasientifisert har du ingen tro på makt over eget liv. Noen kjemper stritt imot, andre føyer seg i rollen. Med senket blikk innretter man seg etter omgivelsenes og egne stadig reduserte forventninger. Dette er også noe som gir symptomene fritt spillerom da alt virker å være utenfor ens egen kontroll.
Som ung kom jeg inn i psykiatrien i den tro at jeg kunne «fikses». Fremtidsutsiktene ble raskt slukket, jeg godtok min skjebne. Mine ambisjoner ble å være en god pasient. Jeg lot meg villig forme av reduserende behandling. Min egenvurdering av meg selv var at jeg heller ikke fortjente eller var god nok for noe annet. Jeg kom meg delvis tilbake til livet og livet var generøst, men da jeg på ny fikk behov for hjelp lot jeg mine redssurser og nyvunne selvinnsikt vike og jeg lot meg pasientifisere. Når jeg nå ser tilbake kan jeg ikke unngå å reflektere over hvilke sterke mekanismer som trer inn. Denne pasientifiseringen skjer ikke av vond vilje med overlegg. Den skjer i en toveis dynamikk som stadig forsterkes når reell kommunikasjon feiler og grunnleggende respekt ikke er tilstede, annet enn på overflaten.
Når man skal tres inn i en forutinntatt forståelse av både problem og løsning og passe inn i en mal i effektiviseringens navn ligger det til rette for produksjon av fiskepinner. Fiskepinner er føyelige, lette å stable mange i en boks, livløse.
Heldigvis har jeg vært vitne til mye god utvikling de tyve årene jeg har sett psykiatrien fra innsiden, og selv om man fortsatt kan være avhengig av enkeltpersoner for å virkelig bli hørt, ser jeg også at det gjøres mye bra i forhold til å møte individuelle behov. Men ønsket om at ansatte og innlagte er likeverdige er fortsatt et ønske og mer en illusjon enn en realitet. Derfor har jeg et ønske om at bevisstgjøringen av de formidlede holdninger styrkes, da de ikke alltid er i tråd med de ønskede holdningene man tror man har. Strukturene det jobbes i må ristes i slik at gamle vaner og holdninger som ligger til hinder for å bevare menneskeverdet kan bli noe som hørte fortiden til. Jeg har en visjon om at man i psykisk helsevern kan lære å leve et liv fremfor å lære hvordan man best kan være syk.
Jeg er så heldig at jeg har noen i behandlingsapparatet som virkelig lytter og forstår mitt språk og erfarer at mine meninger og behov blir tatt på alvor på en ny måte. Dermed kan jeg la paneringen krakelere og begynne å være den villaksen jeg var ment å være, klar for å forsere stryk oppstrøms og nedstrøms og hvile i kulper når jeg har behov for det. Når ikke forventningen til meg lenger er å være en fiskepinne, kan jeg ta den aktive rollen og det ansvaret som behøves for å komme videre i livet. For jeg trenger hjelp, men uten å mobilisere egne krefter kommer jeg ingen vei. Det er fortsatt ikke et enkelt liv, men du verden så mye rikere. Når jeg vet jeg har noen som står i kampen med meg og som vet hvilken kamp jeg kjemper, kan jeg selv også stå oppreist i kampen. Og jeg er klar for å bruke min stemme og erfaringer for å endre forutsetningene for å lykkes, for meg, for mine og ikke minst for de generasjoner villaks som kommer etter.
