Leif Jonny Mandelid
psykologspesialist
lejoma@online.no
Det synes å være liten tvil om at kapitalen og markedskreftene er i ferd med å vinne en gedigen seier på verdensbasis. Folkestyret er på vikende front under en uhellig allianse mellom pengedrevet liberalisme og autoritære angrep på tredelingen av makten. Overnasjonale instanser som kan bremse en ny bølge av nasjonalisme mister stadig mer av det lille grepet de hadde og respekten for folkeretten er i fritt fall. Domstoler politiseres og journalister fengsles og myrdes.
I Schillers dikt om delingen av jorden lar han dikteren komme for sent til denne delingen. Dikteren står der uten fast eiendom, men har ord til å beskrive verdens tilstand med. Det er den rikdommen som Zevs sendte med ham på veien. Dette er ord vi alle trenger til alle tider.
«Sjå her!» sa Zevs til folk på alle sider,
«No gjev eg dykk den heile, vide jord!
Det er ein skatt, ein arv for alle tider,
Men del no rett, som bror til bror.»
Friedrich Schiller (1795)
Les hele diktet her
Et av de store taktiske grepene de nevnte usolidariske kreftene har lykkes med er å rigge et rådende antikommunistisk narrativ basert på de store historiske feilgrepene som uten tvil er begått av venstresiden i kommunismens navn. Sovjetunionen, Folkerepublikken Kina, Albania, Kambodsja og Nordkorea viste og viser seg å være basert på bestemte, men ikke de eneste mulige tolkninger og gjennomføringer av blant annet marxismen. Dette har fått katastrofale konsekvenser i form av autoritære regimer med klare paralleller til de nevnte fascistoide tendensene på høyresiden. Et viktig ledd i dette grepet fra høyresiden er å etablere oppfatningen av ord som “kommunisme” og “kommunist” som skjellsord. Skjellsord i den forstand at man ikke skal ta dem i sin munn eller høylytt ta avstand fra alt de representerer. Man må overhodet ikke identifisere seg med dem lenger. Det har medført en taushet i media og det offentlige rom rundt nye analyser av hva disse ordene og begrepene kan bety og forstås som. Konsekvensen er at begreper folk flest kunne benytte til å analysere og forstå sin egen rolle i samfunnet i stor grad er blitt utvisket og erstattet av avledning i form av individsentrert fokus på brød, sirkus og privat konsum. Konstruktiv individualisme i fellesskapets tjeneste har forfalt til egoisme og grådighet på erhvervelse av store formuer og statusfetisjer. Lek har blitt til konkurranse. Oppmerksomheten flyttes fra forståelse av grunnleggende strukturelle forhold i samfunnet til fragmenterte populistiske symbolsaker som bensinpriser og avgiften på alkohol og tobakk. Vi klager over symptomene, men har liten interesse for årsakene til lidelsen, bortsett fra enkle rasjonaliseringer i form av at innvandring ødelegger for oss og at solidaritet er en trussel mot demokratiet.
Et av de store feilgrepene innen kommunismen startet trolig i splittelsen innen Internasjonalen mellom en autoritær versus en frihetlig vei videre til sosialisme og kommunisme. Den autoritære linjen vant inntil videre frem med større suksess enn den frihetlige. De maktkritiske anarkistiske kommunistenes advarsel mot at makt korrumperer og at samfunnet i større grad bør styres nedenfra og opp enn ovenfra og ned, ble overkjørt ved Folkefrontens nederlag i den spanske borgerkrigen. Leninistiske ideer om såkalt demokratisk sentralisme førte til at sovjetene, eller arbeiderrådene, ble fratatt reell makt allerede i 1921. Arbeiderådenes (sovjetene) og fagforeningenes makt nedenfra ble erstattet av et parti hvis tolkning av et sosialistisk eller kommunistisk samfunn ble diktatorisk. Historien som dialektisk prosess skulle ha et endepunkt i etableringen av et samfunn i tråd med Partiets utopi. En slik forståelse ser vi i en revidert variant i Folkerepublikken Kina, hvor kommunistpartiet i tillegg har tatt seg friheten, å omfavne markedskreftene på en ny måte. Vi har sett begrepet kommunisme bli pervertert til barbari under Røde Khmer i Kambodsja og ironien i familiedynastiet Kim under røde faner i Nord-Korea. Dette har gjort det veldig enkelt for høyrekreftene å peke på ulykkene visse tolkninger av kommunismen har ført med seg. De har kunnet score billige poeng i fleng. Et interessant, men lite omtalt unntak fra sosialismens hittil store feilgrep var Titos Jugoslavia. Der kunne de ansatte i bedriftene selv velge og avsette sine ledere på åremål, noe som i større grad sikret folkemakt nedenfra og opp. Jugoslavisk sosialisme var dessuten utenrikspolitisk alliansefri og tok ikke diktat verken fra Moskva eller Washington. Jugoslavene var ikke sperret inne bak noe jernteppe og kunne reise fritt i verden. Jugoslavia falt sammen da de nasjonalistiske kreftene i de ulike delstatene fyrte opp under gamle konflikter og utløste borgerkrig.
Kommunisme dreier seg imidlertid mer grunnleggende om at vi skaper noe i fellesskap og solidaritet med andre. Dette vi bygger opp sammen dreier seg om å sikre best mulig fellesgoder for alle i samfunnet. Det dreier seg om en forståelse av at vi alle er avhengige av hverandre for å overleve og ha trygge og gode liv. Dette kan ikke oppnås gjennom en hensynsløs og umettelig individualisme som har forfalt til egoisme, selvopptatthet og navlebeskuelse. Det er også viktig at vi forstår at mye av det vi knytter friheten vår til eies av andre, som arbeidsgivere og banker. Det er samtidig viktig at Staten ikke kveler enkeltindividets innsats og kreativitet til fellesskapets beste, men heller ikke tillater grenseløs opphopning av kapital og eiendom på få hender. Kommunisme innebærer at vi deler på det som finnes av naturressurser og det vi skaper som kollektiv drevet av individuell kreativitet og felles arbeid. Da blir nettopp Marx sine begreper om fremmedgjøring, utbytting og klassesamfunn viktige redskaper og kompass til å forstå hvor vi er i dette historiske, økonomiske og samfunnsmessige landskapet. Til å kjenne vår egen posisjon og retning til enhver tid. Til å kjenne vår virkelige identitet bak fine titler og statussymboler. Dette er mye viktigere enn brød og sirkus som underholder, ja, men også som avleder fra begreper som kan synligjøre vår identitet og muligheter til å ha styring på våre egne liv. Hvis vi ikke forstår at vi som alle typer lønnsmottakere er i samme båt som den arbeideren vi som middelklasse ikke vil identifisere oss med, er vi fremmede for oss selv. Vi lar oss kanskje alt for lett forblinde av blådress, slips og fjollete titler på kontordøren.
Dersom kapital og fascistoide krefter lykkes i å viske ut begreper som definerer rettferdighet som likhet i den daglige diskursen i media, blir vi forblindet til å imponeres av individuelle prestasjoner som er løsrevet fra en samfunnsmessig forpliktelse.
Vi hører stadig devaluering av kravet om deling og likhet som uttrykk for smålig misunnelse, fra krefter som søker å undergrave solidaritet og folkemakt. Selv om misunnelse er en del av fremmedgjøringens ansikt finnes et langt dypere og redeligere fundament for kommunisme, nemlig det etiske og moralske, slik for eksempel anarkisten Kropotkin utlegger det. Ifølge ham er det gjensidig hjelp og ikke alles kamp mot alle som kan redde oss som samfunn og art. Det er derfor ingen skam å kalle seg for kommunist, hvis en vet hva en legger i ordet kommunisme. Ikke la pengemakten ta makten i fra oss ved å få oss til å skamme oss over språket vårt. Ta det i bruk, uten blygsel!
Så kan en spørre hva denne teksten har å gjøre med forståelse og forebygging av psykisk uhelse. Vi vet at det er sammenfall mellom fattigdom, maktovergrep og både somatisk og psykisk uhelse og sykdom. Dette sammenfallet er så tydelig at vi tenker at det også kan være en årsakssammenheng. Selv om årsak-virkning er vanskelig å fastslå synes dette sammenfallet neppe å være tilfeldig. Det bør derfor tas på alvor , ikke bare i forståelse av, men også ved forebygging og behandling av uhelse. Det vil si at sosiale, økonomiske og materielle forhold må legges til grunn, ikke bare det som hefter ved individet som biologisk organisme.
Vi lever i en tid hvor for eksempel psykiske lidelser og behandlingen av dem blir hengt på den enkelte. Reduksjon og bortfall av sosial rettferdighet og støtte bidrar til sykeliggjøring av mange som ikke klarer å være sin egen lykkes smed. Omsorgen og tryggheten i fellesskapet forvitrer til fordel for en overdreven individualisering av ansvaret for eget liv og helse. Dette fører til en nedadgående spiral med private løsninger med private helseaktørenes profitt. De som kan betale får sunn mat, gode boliger og de beste helsetjenestene. Til syvende og sist skal individet rettes på ved hjelp av kirurgi og medisiner. Symptomer dempes og interessen for å gjøre noe i forhold til årsakene avtar og forsvinner. Markedskreftene gir stadig mindre plass for mennesker med redusert arbeidsevne. Resultatet er at de blir overflødige i produksjonen og avhengig av sosial støtte. Denne blir stadig mer stemoderlig og bidrar mer til fattigdom og uhelse. For å oppnå støtte må individet la seg kategorisere som sykt eller funksjonshemmet. På det viset bidrar også leger, psykologer og sosionomer til en sykeliggjøring av dem de er ment å skulle hjelpe. Makten i markedskreftene gjør mange av oss fagfolk til nyttige idioter gjennom slike mekanismer. Men ansvaret for sykdom eller funksjonshemming kan ikke isoleres til et individ. De er betinget av relasjonen til et miljø som enten fraskriver seg ansvar eller er fasiliteterende og støttende. Når private profitører fraskriver seg kollektivt ansvar faller det på fellesskapet å gripe dette ansvaret gjennom gjensidig hjelp. Hva om alle bedrifter som sitter igjen med milliardunderskudd ble pålagt å ansette noen medarbeidere med redusert arbeidsevne? Det er her en kommunistisk tenkemåte kunne gi mening.
Individet har ikke bare rettigheter, men også ansvar i forhold til kollektivet. I vår stadig mer egodyrkende og navlebeskuende tid bør det settes i verk tiltak som kan bidra til økt forståelse av samfunnets behov. Hva om alle ungdommer ble pålagt ett års samfunnstjeneste etter videregående skole hvor de bidrar og assisterer i ulike samfunnsbærende institusjoner som for eksempel helsevesen, skole, eldreomsorg og forsvar. En liten motytelse i forhold til hva samfunnet allerede har gitt dem. Jeg tviler på om noen hadde tatt skade av å måtte sette private ambisjoner til side i tolv måneder for å innrette seg i et sosialt fellesskap. Selve arbeidstreningen ville ha en egen verdi uansett hvilken løpebane de velger videre. Det kunne gitt tid til et mer gjennomtenkt syn på hva de ville bruke livene sine til. Den sosiale treningen kunne forebygge en del unnvikende atferd og sosial angst også. Det ville være i god tråd med en kommunistisk tankegang som vektlegger sosial kompetanseheving og personlig identitetsbygging gjennom felles virksomhet.
De helsemessige konsekvensene av barn og unges premature tilgang til internett i kombinasjon med foreldres egen oppslukthet av sosiale medier bør også tas mer på alvor. Dette er også forhold som bidrar til fragmentering av fellesskapet og psykisk uhelse. Vi ser allerede alarmerende tegn på at ungdom foretrekker å kommunisere via elektroniske media og roboter. De føler ubehag og manglende mestring i direkte kontakt med levende andre. Det gir opplevelse av kontrolltap, å ikke kunne manipulere stimuli via en dataskjerm. Tidlig teknisk briljans erstatter sosial intelligens. Det hjerneorganiske grunnlaget for utvikling av språk, begrepsdannelse og kritisk tenkning svekkes gjennom ensidig bruk av tastatur og algoritmer som «tenker» for deg. Det massive bombardementet av informasjon på nettet undergraver evnen til fokusering og konsentrasjon. Det er ikke medisiner mot ADHD som bør være eneste botemiddel mot slike symptomer, men også sosiale og politiske grep om årsakene. Mens datamillardærene øker sine private formuer på dette, skjermer de egne barn, mot slik utviklingshemmende påvirkning.
Tar vi for eksempel på alvor at gutters hjerner ikke er modne nok til å begynne på skolen, selv om jentenes hjerner er det? Det bør da ikke være kronologisk alder, men modenhetsgraden som avgjør når barnet kan begynne på skolen. Er det noen som lurer på hvorfor alarmerende mange gutter faller ut av videregående skole? Det er neppe en årsak, men en konsekvens og symptom på at noe har gått galt for lenge siden. Hvilke krefter ligger til grunn for at barn via en pervertert pedagogikk frarøves barndommen og tidligst mulig skal bli veslevoksne som heller vil konkurrere enn leke? Er det for å tilpasse dem til et stadig mer nådeløst produksjonssystem hvor økt profitt er eneste mål? Vi lever i en verden hvor den største og sterkestes rett råder mer og mer: hvor våpen står mot ord. Det er her en kritisk kommunistisk tankegang kan få oss til å se en vei videre tilbake til kollektivet. Da kan vi ta det forhatte og snart utviskede marxistiske språket i bruk. Ikke for å legitimere diktatur, men for å etablere et ekte samfunn for alle gjennom gjensidig hjelp.