Janet Eliassen
taroten24@gmail.com
For noen år siden kom jeg i snakk med en alkoholiker. Han hadde vært inn og ut av behandlingsinstitusjoner og hadde til og med klart å være edru noen år, men kom stadig tilbake til den samme livsstilen. Han var på mange måter et lyspunkt for folk rundt seg med sitt gode humør, tross omstendighetene. Det er som om jeg har både godt og ondt i meg, sa han, men det virker som om begge deler er like sterke. For uansett hvor hardt jeg prøver, så klarer jeg ikke å slutte med alkohol og spill. Det er som om jeg har djevelen i meg, sa han trist.
At han sa at han hadde både godt og ondt i seg, har jeg tenkt på flere ganger under mitt arbeid med meg selv for å hele det indre barnet. For jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt de beste intensjoner, men allikevel har jeg klart å sabotere for meg selv. Barn som blir traumatisert oppfatter omverdenen og alt utenfor seg selv som ondt og usikkert. Det er omsorgspersoner og den ytre verdenen som former et lite barn. Dersom barnet opplever stadig å måtte ty til forsvarsmekanismer som kjemp eller flykt, så dannes det et mønster som ligger i underbevisstheten og det skaper negative forventninger. Over tid så bidrar det til personens livserfaringer. Det fører blant annet til selvsabotering og manglende forståelse av hvem man er. Livserfaringer som bekrefter disse negative aspektene, tar man til seg som en sannhet om seg selv.
Under mitt arbeid med meg selv opplevde jeg flere ganger at mitt indre jeg var umulig å forstå, og jeg følte både sorg, fortvilelse og oppgitthet overfor meg selv. Det var også vanskelig å forstå hvorfor jeg var på stedet hvil. Man ønsket ting annerledes, men allikevel så falt man tilbake til gamle væremåter. For mitt vedkommende var selvkritikken meget sterk og den førte til alvorlig depresjon. En dag etter å ha gått en tur hvor jeg fortsatt ikke følte meg bra, selv om jeg egentlig visste at jeg burde det, ble jeg sint. Jeg ble så sint at jeg skrek høyt; at nå fikk den forbannede depresjonen forsvinne. Og av alle ting, noe skjedde med meg…jeg merket at det letnet rundt meg.
Jeg visste at det var en sammenheng mellom barndomstraumer og min selvsabotering. Jeg visste at jeg hadde opplevd så alvorlige hendelser at det i verste fall kunne ha tatt livet av meg, men jeg hadde allikevel overlevd. Jeg visste at jeg i en periode av livet hadde vært så dypt deprimert at jeg ikke ønsket å leve, men allikevel hadde jeg overlevd. Det måtte være noe utenfor meg selv som var grunnen til dette. Noe ikke jeg kunne kontrollere. Og dette noe måtte være godt.
Jeg begynte å forstå at jeg hadde blitt ivaretatt til tross for mine opplevelser og til tross for mine negative handlemåter. Og jeg begynte å tenke på at min depresjon måtte være et resultat av måten jeg oppfattet meg selv og omverdenen på. Å analysere meg selv er noe jeg har brukt en del år på, men jeg begynte virkelig å forstå at jeg hadde kjempet en kamp mot noe i meg selv som jeg aldri noen gang ville klare å overvinne. Og at denne kampen var det jeg oppfattet som en kamp mellom det onde og det gode i meg selv. Det måtte rett og slett være handlingsmønstrene som mine traumer hadde skapt som gjorde at jeg kjempet en kamp. Og at det min hjerne oppfattet, var en kamp for å overleve, for å hevde seg. Selv bare det i det hele tatt å skape en reaksjon utad hadde et negativt aspekt i seg som bunnet i traume.
Min overbevisning er at kjærlighet i seg selv ikke har noen motsats. Ved nærmere ettertanke om at selvsaboteringen gjorde vondt og langt ifra var noe som man kunne definere som kjærlighetsfull, så konkluderte jeg med at jeg da kjempet mot noe mektigere. Jeg liker å tenke på dette som det gudommelige i meg selv. Det var dette jeg følte jeg kjempet mot og som jeg aldri følte jeg kunne vinne over. Og dette guddommelige var noe som jeg aldri noensinne ville klare å nedkjempe.
For en kort stund var dette en lei kamel å svelge for mitt sårede ego. Men allikevel, jo mer jeg tenkte over dette, jo mer fornuft fant jeg i forklaringen. Det ga meg den forståelsen jeg trengte for å virkelig få ro i mitt indre og ønske meg selv det beste. All form for selvutvikling er hardt arbeid hvor man må være villig til å tilgi selv først og fremst, og så gå på med nye tak samtidig som man roser seg selv. Jeg har valgt å kalle det en guddommelig kraft, mens andre kanskje heller vil bruke ordet livskraft. Uansett hva man velger å kalle det så er det en kraft som føles bastant, ubøyelig og ikke annet enn god.