Hans Marius Solevåg
Teamleder ACT
Bjørgvin DPS
hans.marius.solevag@helse-bergen.no
Husker du Tagal? Jeg skrev om han en tid tilbake i Dialog (nr. 2, 2021). Vi treffes fremdeles ukentlig. Han er ikke lenger taus. Vi snakker fortsatt med hverandre om litteratur, musikk og film. I dag om en dokumentar han har sett, «Dreams of a Life». En kvinne blir funnet død i sin egen leilighet. TV-en står fortsatt på, matvarene i kjøleskapet indikerer dato for dødsfallet. Hun blir funnet over to år etter sin død. Filmen reflekterer om hvordan ensomheten og isolasjonen preger samfunnet vårt. Tagal spør om mitt første minne av ensomhet.
Jeg beskriver en ni år gammel gutt på en liten øy i skjærgården utenfor Bergen. Hyttetur med min beste venn og familien. Første gang jeg skal overnatte uten mor og far. Det blir litt av et sjokk. Så lenge det er lyst er alt fint, men når mørket kommer blir det skummelt. Natten er lang, mørket totalt, lydene ukjente. Bølger mot svaberg, vinden slamrer løse dører, fugler skriker. Jeg er livredd. Alene i natten. Angst i kroppen. Det svarte verdensrommet med blinkende små stjerner over, svarte sjøen med ukjente farer under. Et veggur som tikker, sakte, som slår hver halv time – ett slag. Hver hel time – to slag. Hele natten lang. Aldri har en natt vært så lang. Aldri har en natt vært så vond. Aldri har jeg vært så alene. I denne natten kan jeg ikke stole på noen.
Neste morgen tar båten oss til fastlandet, det ringes hjem og jeg må hentes. Jeg klarer ikke en natt til. Følelsen i meg var lettelse og skam. Skammen sitter igjen, sammen med opplevelsen av at den eneste jeg kan stole på når livet strammer til – er meg selv.
En eneste natt alene. Kan sette så dype spor, at de kjennes gjennom et helt liv. Hvordan føles ikke da isolasjon og ensomhet som får sette seg, feste seg, bli værende?
I mitt virke vandrer jeg med mange ensomme, utstøtte, isolerte. De mangler tillit til andre. De var ensomme før pandemien, de er ensomme etter pandemien. De beskriver seg ofte som ensomme sammen med andre. Flere forteller om hvordan de skaper sin egen forståelse av verden for å bøte på ensomheten. Hvordan tillit til andre blir borte.
Jeg spør om hans første minne. Tagal; «Om du sier du aldri har vært ensom lyger du. Enten for deg selv eller andre. Vi blir født alene, vi dør alene. Tiden mellom tilbringer vi sammen med andre. Likevel kan jeg aldri helt stole på om jeg forstår andre eller om andre forstår meg. Det føles ensomt å ha det slik. Noen ganger tror jeg vi lever i et skuespill. Jeg levde alene i syv år. Så knapt mennesker, fikk mat levert på døren. Du kalte meg en hikikomori. Jeg vet ikke hvem eller hva jeg var. Jeg tilhører en annen verden, en verden i krig. Dere andre ser ikke krigen, selv om dere lever i den. Jeg lever i den, spiller i den, jeg vet ikke. Jeg spiller meg selv, uten å være meg selv – om du forstår.
Det gjør du nok ikke. Du kan ikke forstå om dine foreldre egentlig ikke er dine foreldre. Dine søsken ikke er i slekt med deg. Verden er bare et stort skuespill».
Han ser på meg, venter på meg, vil kanskje høre et motsvar. Jeg har ikke det. Jeg venter på han.
Han fortsetter:
«Husk – et menneske er ingen øy. Husk – du hører menneskene til. Husk – klokkene ringer for deg og meg».
Nå har han meg, jeg nikker og bekrefter han. Jeg prøver meg på å si noe om medisinen mot ensomhet. Samhørighet. Han får meg til å reflektere.
En trygg og varig relasjon kan være motsetningen til isolasjon. Der kan vi benytte språk, speiling, følelser til læring og påvirkning av hverandre. Relasjoner tar tid å etablere. De kommer ikke av seg selv. Er de ekte kan de vare, om vi pleier dem. Mikrohendelser og felles mikroerfaringer settes sammen til et hele, med fingerspitzgefuhl.
Jeg undrer meg; «Hvordan kan et slikt skuespill forståes? Kanskje en måte å beskytte seg mot en vanskelig måte å være i verden på og ensomhetsfølelsen det medfører?»
Tagal advarer meg; «Du tar en sjanse når du tilbringer tid med meg. Du risikerer å bli smittet. Jeg vil deg ikke så vondt. Jeg utkjemper en ensom krig og de som kommer nær meg risikerer å bli skadet. Ikke av meg, men fienden jeg bekjemper. Husk. Du er her på eget ansvar».
«Mennesker med schizofreni forteller om en dyp, men også høyst særegen ensomhet i sosiale relasjoner, og i verden. Denne ensomheten har en subjektiv egenart det er viktig å ha kunnskap om i hjelpeapparatet. En pasient spurte nylig: «Hva er egentlig en samtale? Har vi hatt en samtale akkurat nå?» På denne og andre måter kan forståelsen av selvfølgelige sammenhenger og meninger i tilværelsen bryte sammen – i fenomenologisk psykiatrisk terminologi kalt svekket/tapt «common sense»* – som ledd i prepsykotisk utvikling av schizofreni.» (Møller, 2005).
*Svekket eller tapt forståelse av de selvfølgelige sammenhenger i tilværelsen.
Svekket common sense må nødvendigvis gi sviktende tillit til andre mennesker og verden omkring. Når verden og andre ikke lenger er til å forstå eller til å stole på, vokser den utrygge delen i oss. Smerten over at behovet vårt for kontakt med andre ikke blir tilfredsstilt. Vi lever som i et tåkehav, der to skip stille passerer hverandre i natten. Hva som foregår der borte på det andre dekk et sted, kan så vidt skimtes. Det0 skal tid og krefter, for å finne ut av det. Slikt nitidig arbeid starter ofte i trygge relasjoner med gjensidig interesse for hverandre. En interesse for å lære noe av den andre. Et ønske om å finne felles forståelse og mening.
Der er samtalen vårt viktigste verktøy. Hver samtale er en spennende måte å lære noe fra den andre. Ofte med her og nå som utgangspunkt, det hverdagslige – og derfra finne en vei sammen – om den personlige kjemien tillater oss. Opplevelsen er gjerne preget av parallelle virkeligheter, der vi sammen prøver å finne felles forståelse og språk. Noen ganger er forståelsen og betydningen av ord så forskjellig at en kan undre seg om vi snakker samme språk. En må gjerne ta omveien via det som kommer før ordene. Hensyn til den andre. En vennlig invitasjon. En undrende posisjon. Respekt for avvisning. Ønske om å prøve på nytt. Ydmykheten som gir trygghet for å kunne snakke fremmede språk med hverandre. Veien dit går gjennom felles menneskelige opplevelser og følelser. Prøve å forstå det uforståelige. Opplyse om at andre mennesker har fortalt lignende historier tidligere. Oppgaven krever tålmodighet og trygghet.
Ensomhet kommer i ulike former. Både isolasjon til egne følelser, der en mister kontakten med sitt indre liv. Men også isolasjon fra andre mennesker, der nettverket skrumper inn og forsvinner. Sammen kan resultatet bli en mer eksistensiell ensomhet, der en føler «en mer fundamental ensomhet som er uløselig knyttet til eksistensen og refererer til en uoverskridelig kløft mellom en selv og andre, en separasjon ikke bare mellom selv og andre, men mellom en selv og verden» (Yalom, 2007).
«Jeg har også en historie om ensomhet, en fra virkeligheten, vil du høre den?» spør Tagal. Han starter fortellingen før jeg får svart ham.
Ettermiddagen 12. mai 2005 ligger en eldre dame til sengs i en leilighet i Stockholm. Hun røyker lange sigaretter. Hun er alene. Hun er nesten alltid alene. Har trukket seg fra verden. Snart vil hun sovne, sengen vil ta fyr, leiligheten vil fylles av røyk. Når røykdykkerne finner henne, er hun død. Hun dør alene, isolert. Slik har det ikke alltid vært.
Hun var en av Sveriges største jazzsangere på 50-, 60-, og 70-tallet. Skuespiller i store filmer, teater og TV-produksjoner. Hun levde et travelt, spennende liv, var med på å forme europeisk jazz. Gjorde plate med legenden Bill Evans. En kvinne blant mange menn. Sterk, selvstendig og stolt. Stolte bare på seg selv. Mot slutten av karrieren ble det stillere rundt henne, hun trakk seg tilbake. Spilte inn det jeg synes er hennes vakreste låt. «Ensam på havet». Hun forstår ensomhet, fordi hun har levd den. Jeg opplever at den på en vakker måte beskriver ensomheten. Etter hvert så sterk at den kan ta deg med inn i psykosen.
Han henter frem telefonen og spiller av sangen. Pianotoner fyller rommet. Så synger hun;
Ensam på havet i nödflaggad båt
Ensam på okända vatten
Jag har försökt sova men ruffen är våt
Nu väntar jag bara på natten
Förråden är slut
Jag har tappat min logg
Men jag tror att vi seglar mot öster
Jag har vakat för länge
och seglat för långt
Jag svär, det jag hörde var röster
Jag kan inte glömma hur förunderligt det lät
Hur rofyllt och tjusad jag blev
Nu sitter jag stilla med rodret i lä
I aktern och väntar och ler
Dom har sagt mig att sjömän för långt ifrån land
Förlorat båd sans och förstånd
Kanske jag också, sett syner ibland
Men jag svär det jag hörde var sång
Jag har släppt alla segel
Förlorat min kurs
Jag har stått hela dagen och lyssnat,
Mot vindöga vänd där jag hörde den först
Men sången i masten har tystnat
Och jag hoppas det klarnar för resan blir lång
och natten så mörk utan stjärnor
I natt tar vi hem till sirenenes sång
I natt går vi utan lanternor
Pianoet toner ut det blir stille. Så avslutter Tagal med å sitere Kafka; «Nå har imidlertid sirenene et enda mer fryktelig våpen enn sangen, nemlig taushet. Selv om det aldri har hendt, er det kanskje likevel tenkelig at noen muligens ville ha berget seg fra sangen; men helt sikkert ikke fra stumheten.»
Etter noen dager sender jeg en melding: «Takk for all læring og innsikt du gir meg, Tagal, vi snakkes neste uke».
Referanser:
Donne, John, Devotions upon Emergent Occasions, 1624
Kafka, Franz, Under byggingen av den kinesiske muren – de blå oktavheftene, Solum, 2016
Morley, Carol. Dreams of a Life. Dogwoof Pictures, 2011
Møller, Paul. Schizofreni og selvet – eksistensielle perspektiver på forståelse og utredning. Tidsskrift for Norsk Lægeforening, 2005
Solevåg, Hans Marius. Hikikomori og Inntrengeren. Dialog nr. 2, 2021
Yalom, Irvin. Eksistensiell psykoterapi. Arneberg, 2018.
Zetterlund, Monica. Ensam på Havet, Topaz, LP BMG Sweden, 1993