Erlend Rinke Maagerø-Bangstad
førsteamanuensis, programansvarlig
SEPREP Tverrfaglig Utdanningsprogram
VID vitenskapelige høgskole
erlend.maagero-bangstad@vid.no
Erlend er nyansatt programansvarlig for SEPREP TU ved VID vitenskapelige høgskole. Denne teksten er basert på hans oppsummering av jubileumsseminaret i november.
Kjære venner! Da har vi altså kommet til at det er på tide å oppsummere og trekke sammen det som måtte være av løse tråder igjen fra SEPREP Tverrfaglig Utdanningsprograms (TU) jubileumskonferanse! Vi har i dag tatt del i ulike innlegg som på spennende og varierte måter både har belyst historikken til utdanningen vi i dag har vært samlet for å feire, men også pekt fremover. Det gjelder både behandling og oppfølging sammen med medborgere med det vi ofte kaller alvorlige psykiske helseproblemer, med eller uten samtidige rusproblemer.
Flere av innleggene har bidratt til å danne et bilde av de mest sentrale, og på mange måter, særegne kvalitetene ved 25-årsjubilanten. Vi har fått et innblikk i hvordan Karin Blix Flage, Anne Ek og Gunnar Brox Haugen har tegnet linjene bakover i SEPREP TUs historie og hvordan de vurderer betydningen av utdanningen i samtidens psykisk helseutdanninger og tverrfaglige praksiser. Deres presentasjon av fjorårets «Relasjonsboka» bidrar også til å vise hvordan Stiftelsen SEPREP, og i forlengelsen, SEPREP TU, skal bidra med kritiske perspektiver på, og tilby troverdige alternativer til, tradisjonell behandling. Vi skal ha særlig oppmerksomhet på det mellommenneskelige, men også det unike og likevel universelle og allmennmenneskelige ved hver enkelt medborger.
Jan Olav Johannessen har i sitt innlegg bidratt med innsikter fra de siste årenes utvikling av forståelse for og av psykose. Innlegget har vist oss at psykose best kan forstås som det Tor Johan Ekeland beskriver som et både ekvifinalt og multifinalt fenomen, og at det er i det intrikate samspillet mellom medborgerens biologiske, psykologiske og sosiale disposisjoner og stressnivå- og faktorer at psykoselidelser utvikles. Jan Olav har et særlig fokus på tidlig intervensjon ved psykose. Evalueringer fra TIPS-prosjektet i Stavanger har lært oss at det å fange opp og behandle psykisk uhelse før dette utvikler seg til alvorlige og langvarige tilstander, er forbundet med mer positive behandlingsforløp og recovery. Innsiktene fra Jan Olavs innlegg er likevel også viktig for utviklingen av psykologiske og psykososiale intervensjoner ved psykoselidelser hos medborgere med mer langvarige og utviklede tilstander.
Karin Blix Flage og min kollega i SEPREP TU her på VID, Olav Løkvik fremholdt i sitt innlegg den særpregede plassen – og betydningen – veiledning har i SEPREP TU. Sammenlignet med andre videreutdanninger innen psykisk helse, har SEPREP TU lagt stor vekt på veiledning. Dette er begrunnet både i SEPREP TUs historie, men handler også om hvordan vi velger å forstå kompetanseutvikling og fenomener innen tverrfaglig, interpersonlig samhandling. I tidligere evalueringer, så vel som i pågående programmer, fremhever studentene og lokale koordinatorer at særlig arbeidet i veiledningsgruppene har verdi for studentenes tilegnelse av læringsinnholdet og for utviklingen av studentenes forståelser og refleksjonsevner knyttet til egne praksiser. Veiledningsgruppene bidrar videre til å understøtte den lokale forankringen til programmene rundt om i landet. I evalueringen av SEPREP TU fra 2015 ble også veiledning sett på som en viktig faktor for å gjøre teori fra undervisningene relevant og anvendelig i studentenes praksis på sine arbeidssteder. Vi i SEPREP TU tror også at mulighetene til personlig vekst og utvikling av innsikt om egne reaksjoner og bidrag i relasjonelt og interpersonlig – og tverrfaglig – samarbeid er betydelige i tverrfaglig og tverrsektorielt sammensatte veiledningsgrupper. Vi velger derfor å bygge videre på tradisjonen fra tiden før SEPREP TU gikk inn i elfenbeinstårnet, også kalt Akademia.
Siden fikk vi et innlegg fra Olav og Maria Louise Li om «SE HELE MEG», læringsprogrammet som bygger på tv-serien «Stemmene i hodet» som gikk på statskanalen i 2017, og som inntil nylig lå i mediespilleren til NRK. «SE HELE MEG» har vært, og er, fremdeles et svært viktig og nyttig verktøy i utdanningen vår for å fremme brukerstemmen og studentenes forståelse av innenfraperspektivet på psykoser og møtet med hjelpeapparatet. I en utdanning som legger avgjørende vekt på relasjoner mellom hjelpere og medborgere med psykoselidelser og ellers er, som seg hør og bør for en utdanning som inngår i et mastergradsløp, teoritung, er Maria Louise, Benjamin og Ruth Andrea og deres nærståendes historier uvurderlige for å fremme forståelsen av hva psykose faktisk handler om for dem som er rammet. Videre lærer vi av deres historier hvordan vi som står rundt både kan være til hjelp, men også hvordan det å ikke bli møtt med forståelse, respekt og empati kan skape sår som legger ekstra bør til byrden for den rammede, og kan være vel så vanskelig å hele som selve psykosen. Det er etter min mening av stor betydning at SEPREP TU sikrer seg fortsatt tilgang til læringsprogrammet.
Etter dette var det mine kolleger i SEPREP TU, Dag Erik Hagerup og Trond Nergaard Bjerke sin tur. De belyste kritisk refleksjon i utdannelse og dannelse. Vi tar i utdanningen mål av oss til å bidra til å fremme evnen til kritisk refleksjon blant våre studenter og «et kontinuerlig kritisk blikk på egen praksis i psykisk helsefeltet», for å sitere vår studieplan. Som Dag Erik og Trond har vist oss er dette ikke bare et «hårete mål», som stiller store krav til våre studenter – og oss selv, men har også stor betydning for valg av metoder og undervisningsformer i programmene, med vekting av veiledning som en av disse. Jeg vil, som engasjert og entusiastisk leser, gjerne benytte anledningen til å fremheve Tronds glimrende bok og forbilledlige selvrefleksive øvelse «Rus – avhengighetens paradokser» som i dette lyset har en naturlig plass på pensum i videreutdanningen.
Til slutt fikk vi Svein Haugsgjerds presentasjon av det han kaller et «fugleperspektiv», som består av både samfunnsmessige og politiske observasjoner og betraktninger rundt betingelsene for psykisk helse og psykisk helsefremmende arbeid i nær fortid og i samtiden. Som vi allerede har hørt i dag, så er SEPREP TU tett knyttet til Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2008. Denne er bygget på innsikter om at behandling av psykisk uhelse, og også de alvorligste formene for psykisk lidelse, ikke alene kunne behandles i psykiatriske institusjoner, avsondret fra medborgerens lokalmiljø og sosiale nettverk, men at det å få det bedre for medborgeren fordret samspill og samhandling mellom ulike nivåer i behandlings- og oppfølgingsapparatet, og samarbeid med medborgeren selv og dennes nære omgivelser. Det var i Opptrappingsplanen kommunalt psykisk helsearbeid for alvor fikk fart på seg, og at lokalbaserte innsatser etter hvert ble en naturlig del av arbeidet med å fremme inkludering og tilbakeføring av mennesker med psykiske lidelser i samfunnet. Den gangen medførte Opptrappingsplanen også en reell styrking av tjenestene, gjennom at det ble tilført betydelige midler inn i feltet i løpet av den tiden planen løp. I år har vi fått en ny Opptrappingsplan, som i ord og intensjoner langt på vei viderefører ansatsene fra den forrige planen om samarbeid, innbyggerinvolvering og lokalbaserte innsatser i psykisk helsearbeid. Visjonene og målene i planen står derimot ikke i stil med de svært begrensede midlene, 3 milliarder per dags dato, som er satt av til å realisere disse i løpet av planens ti-årsperiode. Nå var det jo riktignok slik at midlene som til slutt gikk med til å realisere den forrige planen ble langt større enn de opprinnelig budsjetterte midlene, og med dette kan vi vel også tillate oss å håpe at det tilføres betydelig flere midler enn det som er tilfellet per i dag. Men jeg har ennå til gode å møte noen, både i praksisfeltet, kommunal sektor eller i FOU-sektor, som mener at Opptrappingsplanen lar seg realisere innenfor de nåværende rammene, og finner slik sett all grunn til å adressere en betydelig bekymring på feltets – og innbyggernes – vegne.
SEPREP og SEPREP TU har historisk sett tatt utgangspunkt i kampen for noen av samfunnets mest marginaliserte og forfordelte borgere, mennesker med psykoselidelser og ruslidelser, deres interesser og behov. I lys av Helsepersonellkommisjonens heller dystre fremskriving av helsetjenestenes hverdag i årenes som kommer ser vi det avtegne seg en stadig mer tilspisset kamp om ressurser og oppmerksomhet, og et helsevesen som de kommende årene kommer til å bli stadig mer presset på tid, penger og tilgang til et kompetent og kvalifisert personell. Jeg tror ikke du trenger å være en volve, særlig benådet med evner til å se inn i fremtiden, for å skjønne at både psykose og rusfeltet er særlig utsatt i denne fremtidsvisjonen. Vi ser allerede små, men tydelige konturer av dette når Helse Bergen nå velger å legge ned ROP-enheten sin etter kun 11 måneder i drift, men også at etableringen av medisinfrie tilbud langt på vei har blitt trenert, tross daværende helseminister Høies tydelige instruksjoner til helseforetakene, og at noen av de få medisinfrie tilbudene som faktisk er blitt etablert her til lands nå står i fare. Jeg har vært involvert i kommunalt psykisk helsearbeid i en årrekke, både som praktiker og som psykisk helse-byråkrat. Jeg er også så heldig å være gift med en psykisk helsearbeider i en bydel i Oslo kommune. Inntrykket fra min lange kontakt med tjenesteledere, tjenesteutøvere og for så vidt også min kone, er at tjenestene allerede preges av betydelig underfinansiering og et stadig ekspanderende behov i befolkningen. I lys av dette er jeg redd det i fremtiden vil bli langt flere historier om tilbud som legges ned eller begrenses, men også stadig flere historier om medborgere med alvorlige psykiske lidelser som står uten et tilfredsstillende eller forsvarlig behandlings- og oppfølgingstilbud.
Vi ser også en bekymringsfull forflytning, og etter min mening forflatning, av diskursen rundt psykisk helse. Mildere og forbigående tilstander, som for stor del er for situasjonsbetingede «normaltilstander» å regne, flyttes i forgrunnen på bekostning av alvorlige psykiske helse og rusproblemer. Fra både redaktørstyrte og sosiale medier ser vi etter min mening en tendens til å patologisere helt vanlige livsutfordringer, med en påfølgende «race to the bottom» for alle som kjenner på ubehag, manglende tilpasning, utenforskap eller livslede. Uten de nødvendige forbeholdene fører dette til resultater på undersøkelser der hver femte student rapporteres å lide av en psykisk lidelse, og hver tredje ha psykiske plager. Hva dette sier om unge menneskers selvbilder, tør jeg ikke engang tenke på. At det fører til et økt press på psykisk helsetjenestene, det vet vi allerede en hel del om. Fra både BUP’er og DPS’er meldes det om sprengt kapasitet, stadig flere på allerede lange ventelister og ansatte som gråter – og sågar tar sine egne liv – i avmakt over å ikke strekke til. I kampen om ressurser og oppmerksomhet vet vi av historien at medborgere med psykoselidelser og rus stiller dårlig. Vi trenger derfor gode og kritisk reflekterte praktikere som evner å se forskjellen mellom mildere, forbigående tilstander og mer alvorlige og omfattende tilstander, og å snakke medborgere med psykose og ruslidelser sin sak når innsatser skal prioriteres. For min egen del anser jeg akademikerens forpliktelse til å si sannheten, også når denne går på tvers av rådende oppfatninger av fenomener i samtiden, som betvingende. Dette er noe jeg som programansvarlig for SEPREP TU vil ha særlig oppmerksomhet om i mitt virke. Hvis SEPREP TU også kan være et korrektiv til gjeldene antakelser i samtiden, mener jeg vi som utdanningsprogram har oppfylt i alle fall en betydelig del av vårt mandat.
SEPREP og SEPREP TU er grunnlagt av ildsjeler, og bærekraften i stiftelsen og utdanningen har blitt ivaretatt av disse ildsjelenes dugnadsarbeid. Dette har uten tvil vært en voldsom styrke for utdanningen, noe som også er dokumentert i SEPREP TU-evalueringen fra 2015. Dette har også i aller høyeste grad bidratt til utdanningens gjennomslagskraft og at vi i dag kan samles og feire dette 25-årjubileet. Som vi har hørt har utdanningen vært en del av VID, etter virksomhetsoverdragelsen i 2019. Hvor er så ildsjelenes plass i møte med akademiske forventninger, tellekantsystemer og krav til forsknings- og utviklingsvirksomhet? Det tør være klart at ildsjelens brennende engasjement og utålmodighet fort kan stilnes noe i møte med hierarkiske strukturer, produksjonskrav og ekstrakurrikulære aktiviteter. Likevel mener jeg teamet er tent av den samme gløden som våre forgjengere, om enn strukturert og innrammet av universitets- og høgskolesystemet.
For min egen del var det min mors deltakelse i et SEPREP-program på Voss på slutten av 90-tallet, som for alvor sparket i gang min interesse for psykosefeltet og for dette forunderlige, nye og revolusjonerende som ble kalt «recovery». Det sier kanskje vel mye om en langt fremskreden «nerdethet» og totale mangel på identfikasjon med jevnaldrende og sambygdinger i arbeiderbydelen Ytre Arna i ungdomstiden, men da jeg kvisete og full av hormoner gikk i bokhyllen der hjemme og leste Noras eksemplarer av Dialog tror jeg min karrierevei langt på vei var lagt. Dette førte meg videre inn i et mastergrads-studium der jeg utforsket læringsprosesser i forbindelse med recovery fra schizofreni, med hyppig bruk av artikler fra Dialog. Det var også i Dialog jeg først testet ut det å skrive fagtekster og bedrive meningsytring. Det har blitt mange år i kommunalt psykisk helsearbeid og i helsebyråkratiet, hvor jeg har fått anledning til å utvikle kompetanseprosjekter knyttet til recovery og forebygging av trusler og vold, det siste munnet ut i et doktorgradsarbeid. Den foreløpige enden på «visen» er at for min del synes sirkelen nå sluttet ved at jeg er blitt programansvarlig for SEPREP TU. Hele denne tiden har min faglige interesse og mitt engasjement ligget i psykosefeltet, og om jeg ikke kvalifiserer som «barrikadestormer» og dugnadsarbeider så har jeg dedikert mitt akademiske liv til å fremme kunnskap, kunnskapsutvikling om og forståelse av psykoser og medborgere som er rammet av psykoser.
Når vi nå står her ved avslutningen av SEPREP TUs jubileumskonferanse, kan vi si noe om hvor veien går
videre for utdanningen? Utdanningen står seg etter vår mening godt, også sammenlignet med andre videreutdanninger på fagfeltet. Det er stor aktivitet i programmene våre og nye søkere til utdanningen kommer stadig til. De neste årene vil vi – om alt går etter planen – se oppstart av nye programmer både i Vesterålen, Nordfjord og Stavanger. Vi er derfor overbevist om at lokale arrangører ser utdanningen som nyttig og relevant for sine tjenester og for sine ansatte. Likevel ser vi også behovet for å gjøre opp en vitenskapelig basert status for utdanningen. SEPREP TU-teamet har derfor så vidt startet diskusjonene rundt et mulig nytt evalueringsprosjekt. De forrige evalueringene ble gjennomført før virksomhetsoverdragelsen og SEPREP TU sin status som en videreutdanning som også inngår i et mastergradsforløp. Det har skjedd store endringer, blant annet knyttet til utformingen av utdanningsprogrammene, lokale koordinatorers rolle, eksamensbelastninger, men også i kravene og forventningene til studentene. Vi ser det derfor som nødvendig, for utdanningen, organisasjonen og for så vidt også de bevilgende myndigheter å utvikle kunnskap om utdanningen kan sies å møte sitt formål og studenters og lokale arrangørers behov. Kunnskap utviklet fra en vitenskapelig evaluering vil derfor kunne danne grunnlaget for en ytterligere kvalitetsforbedring og utvikling og at SEPREP TU skal kunne forbli relevant og etterspurt av tjenestene.
Noe vi allerede har innsett er at utdanningen har det man kan, på managerialistisk new-speak kan kalle et «utviklingspotensial» knyttet til tematiseringen av samtidige ruslidelser i utdanningen. På pensum er allerede integrert behandling ved ruslidelser ivaretatt til en viss grad, men i selvrefleksivitetens navn kan vi vel tillate oss å spørre om samtidige ruslidelser er tilstrekkelig integrert i det øvrige pensumet. Vi vet at rus er en utfordring for mange med alvorlige psykiske lidelser, og både ROP-retningslinjene og veilederen i lokalbasert psykisk helsearbeid har som utgangspunkt at de to livsvilkårene ikke kan skilles fra hverandre på troverdige eller virkningsfulle måter. Inntrykket etter å ha lest mine første eksamensbesvarelser – og som for øvrig også samsvarer godt med mitt inntrykk fra min langvarige kontakt med praksisfeltet og empirien – er at rus er en betydelig faktor, og oftest i negativ forstand – i arbeidet med å fremme psykisk helse ved alvorlige psykiske lidelser. Dette vil derfor bli en viktig del av vårt stadig pågående arbeid med å revidere og forbedre utdanningen.
Et annet behov vi trenger å vie oppmerksomhet på i utdanningen er internasjonalisering. Dette er gjerne en forventning som er tydelig opp mot universitets- og høgskolesektoren, og vil i en minimumsforståelse medføre at vi må inkludere mer internasjonal litteratur på pensumet. Dette vil også kunne innebære mer bruk av internasjonale ressurser i undervisningen, og eventuelt mer vekt på samarbeid med kompetansemiljøer i utlandet. Per dags dato har vi en liten «aksje» i den nasjonale grenen av en større internasjonal organisasjon på feltet, ISPS, gjennom at vår egen Olav Løkvik sitter i styret og også er aktiv bidragsyter i å få etablert ISPS Sverige, men vi bør nok vurdere muligheten av å knytte oss tettere opp mot ISPS International eller andre relevante fagmiljøer på fagfeltet vårt.
Helt avslutningsvis vil jeg for min egen del føye til at jeg også ser behovet for en større og mer oppdatert behandling av recovery og medborgerskap i utdanningen vår enn det jeg har sett er tilfellet per i dag. I utdanningen tematiserer vi allerede til en viss grad personlig recovery i tradisjonen etter Mike Slade, men jeg tenker vi bør vie mer oppmerksomhet til de mer sosiale aspektene ved recoveryparadigmet, som vi finner blant annet hos Bengt Karlsson, Marit Borg, Alain Topor og Larry Davidsson. SEPREP TU bygger på en biopsykososial forståelse av alvorlig psykisk lidelse, og etter min mening trenger vi å tematisere tydeligere inkluderingsperspektiver, menneskerettigheter og hvordan tjenestene kan fremme utviklingen av medborgerskap blant mennesker som er rammet av psykoser, med eller uten samtidig rus. Likevel betyr ikke dette at vi skal glemme den viktige arven fra SEPREP-tiden og de forutgående 25 årene.
Denne konferansen har belyst viktige sider med SEPREP TU både i historien og i samtiden. Innlederne har fremhevet sider med faget og med utdanningen som det vil være helt avgjørende at vi som utdanning er i stand til å bringe videre til nye programmer og nye studenter de kommende årene. 25 år er ingen alder, og etter min mening feirer vi i dag en særdeles livskraftig 25-åring som har gjennomgått en solid og sunn barne- og ungdomstid, som nå har flyttet «hjemmefra» og har modnet noe, men som bruker erfaringer og innsikter ervervet gjennom årene til å bygge seg en plass for seg selv med rom for både gamle og nye venner, og som vil fortsette med å utvikle seg videre inn i fremtiden.
Takk så mye for at dere ville være med på feiringen i dag og hurra for SEPREP Tverrfaglig Utdanningsprogram!