Nina-Beathe Tørum Lundkvist
journalist
ninabeathe.torum@gmail.com
En oppgradering av psykisk helsebygg står på trappene flere steder i landet. Dialog har besøkt Nybygg psykisk helse Kristiansand, som av Sørlandet sykehus beskrives som et fyrtårn innen psykisk helsevern. Men pasienter med førstegangspsykose taper tilbud.
I mai var helseminister Ingvild Kjerkol i Kristiansand og klippet snoren under den offisielle åpningen av det nye bygget på Egsjordet. Melodier fra Beethoven, Mozart og Alf Prøysen strømmet ut i vestibylen, som et første bidrag i et planlagt samarbeid mellom Kristiansand symfoniorkester og sykehuset. Bygningen inngår i en større ambisjon om på sikt å utvikle Eg til en egen helsebydel. «Det ene bygget som vi nå har flyttet fra, er fra 1881. Det er fantastisk å ta i bruk dette nye, moderne bygget. Jeg håper også det virker rekrutterende for nye medarbeidere,» uttalte klinikkdirektør Vegard Øksendal til Fædrelandsvennen på åpningsdagen.
Den 8500 kvadratmeter store bygningen med en kostnadsramme på 930 millioner kroner, er tegnet av Rambøll og Henning Larsen – arkitekten som for kuriositetens skyld redesigner Paris’ største opera i disse dager. Bygget, som er reist av Skanska, er arbeidsplass til 600 personer og kan ta imot 80 pasienter i døgnbehandling. 70 av plassene er forbeholdt voksne og 10 av dem barn og ungdom. All pasientbehandling foregår i èn etasje, noe som foreløpig er unikt for et psykiatrisk sykehus i Norge. Etasjen er på bakkeplan og består av syv enheter. Psykiatrisk akuttmottak, sub-akutt intensivenhet, enhet for tidlig utredning av psykoser, enhet for psykose- og ruslidelse, forsterket enhet for psykose- og ruslidelser, enhet for sikkerhetspsykiatri, enhet for alders-psykiatri og kognitiv svikt og ABUP døgnenheten, sistnevnte er flyttet fra Arendal.
Ser tilfredshet hos pasientene
-Her får pasientene puste, sier faglig rådgiver ved psykiatrisk avdeling Anne-Lill Berthelsen. Hun tar imot Dialog i den romslige vestibylen, der to fikentrær strekker seg mot et glasstak som fyller bygningens sentrum med naturlig dagslys. «Æ lier dæ,» sier en forbipasserende pasient til en ansatt. «Lier du mæ? Så bra! Æ lier dæ au.» Ved inngangspartiet ligger en liten, hyggelig café med både inne- og uteplasser som ansatte, pasienter og deres pårørende kan bruke. Berthelsen forteller at de ser stor tilfredshet blant pasientene.
-God lydisolasjon gjør at vi allerede ser at pasientene sover bedre om natten. Det fører til at vi trenger færre nattvakter, og at samtalene og terapien på dagen blir bedre, sier hun.
Et bruker- og pårørendeutvalg har deltatt aktivt i planleggingen som startet tilbake i 2011. Det ble satt opp et testrom på sykehusområdet, og til sammen 1000 pasienter, pårørende og ansatte fikk prøve ut rommet med møbler, og komme med tilbakemeldinger. De ferdigstilte pasientrommene har eget bad, og er enkelt innredet med skrivebord, skap og en sittebenk under vinduet. 16 av disse er skjermingsrom med direkte utgang til egen hage. I pasientetasjen finner vi også et musikkrom med nyinnkjøpte instrumenter, mikserbord og lydanlegg. I tillegg har bygget et lite treningsrom og en 200 kvadratmeter stor gymsal, som også kan rigges til som kinosal. (Tidligere delte psykiatrien og somatikken gymsal). Hver enhet har kunstgrupper og egne aktivitetsrom, og et utvalg inneliggende pasienter fra samtlige enheter har fått håndplukke kunstverk til hvert av de 80 rommene. Berthelsen forteller at det ble arrangert grillfest for alle
enhetene på forsommeren.
-Er det en mulighet for at pasientene ikke vil hjem herfra?
Det vil alltid være noen som ikke vil hjem. Uansett hvordan sykehuset er, oppleves det jo som godt å få maten servert i omsorgsfulle omgivelser.
Andre etasje er forbeholdt de ansatte. Her sitter mange i åpent kontorlandsskap, mens noen av terapeutene har fått eget kontor. Meningene har vært delte; på den ene siden opplever ansatte at kommunikasjon internt er bedre og at det er hyggelig møte på kollegaer i større grad enn tidligere. På den annen side får de ansatte i kontorfellesskapet lite privatliv, og de må fysisk forlate bygget dersom de trenger et pusterom.
Biofilisk design
-Det snakkes mye om relasjoner og terapiteknikker i psykisk helsevern, men jeg opplever at det generelt er lite interesse knyttet til hvor terapien foregår. Jeg brenner veldig for dette, sier psykologspesialist Anne Hagerup. Hun jobber med en PhD i klinisk psykologi og miljøpsykologi, med fokus på arkitekturpsykologi og helsebygg samt terapeutisk bruk av naturen. Avhandlingen, som fordyper seg i Nybygg psykisk helse Kristiansand, består av ni intervjuer. Prosjektgruppen inkluderer landskapsarkitekter, ingeniører og psykologer, samt to brukerrepresentanter.
Vi vet at hjernen tolker natur på en god måte, og jeg opplever at de har lyktes godt med å trekke naturen inn i bygget. Det er terapeutisk og stressdempende for pasientene, både fysiologisk og psykologisk, forklarer hun over telefon. Hun trekker fram Kjærlighetsstien og bymarka rett utenfor sykehuset som et stort terapeutisk potensiale som hun håper vil benyttes i behandlingen av pasientene.
Mellom avdelingene der skjermingsenhetene ligger, er det to atriumshager som er atskilt med et gjerde i midten. Her kan skjermede pasienter trekke frisk luft når de måtte ønske det. På enhetene har interiørarkitektene blitt inspirert av farger fra skogen og naturen utenfor. Landskapsarkitektene har valgt planter som tiltrekker seg insekter og bier. Det er også satt ut fuglebrett for at pasientene skal ha noe hyggelig å se på.
-Både fra et klinisk og et miljøsykologisk perspektiv tilbyr bygget mange gode muligheter for å drive terapi. Arkitekturen og omgivelsene er støttende, og jeg tenker det er mye her som er veldig godt gjennomtenkt, sier Hagerup.
-I psykisk helsevern er det ikke uvanlig å møte på stengte dører og lukkethet. En kan jo fort lure på om det er skummelt det som foregår der inne. Derfor synes jeg og mine kolleger i feltet at den åpne vestibylen med café er et svært vellykket grep for åpne opp og invitere inn.
Mindre estetikk, mer funksjonalitet?
Det er allikevel aspekter ved bygget Hagerup lurer på om ikke er fullt så godt gjennomtenkt. For eksempel er det brukt en del eikespiler. Et estetisk grep som er tenkt å bryte opp veggene, gi lunhet og virke lyddempende.
-Men stimulimessig kan dette oppleves som hektisk for pasienter med mani eller psykose, sier hun. – Ofte er det helt enkle ting pasientene har behov for, som kaldt vann i springen og mulighet til å bake boller på et kjøkken. Jeg vet at noen av de ansatte har etterlyst mindre estetikk og mer funksjonalitet, sier hun.
Hagerup trekker frem fleksibilitet i omgivelsene som særlig viktig i psykisk helsebygg.
-Noen må skjermes og ha mindre stimuli, mens andre skal hjelpes ut av en depresjon og trenger å komme mer i kontakt og mer stimuli. Det er en utfordring å skulle møte behovene til alle pasientgruppene, men jeg kunne likevel tenkt meg at avdelingene var enda mer tilpasset og spesialisert. På enheten for alderspsykiatri og kognitiv svikt trekker hun frem automatiserte persienner og lysstyring som potensielt problematisk.
-En generasjon som i utgangspunktet kan ha problemer med å forstå den nye teknologien, og kanskje har kognitiv svikt, kan bli redde hvis de sitter på toalettet og lyset plutselig forsvinner. Da kunne det skapt mer trygghet med en vanlig lysbryter. På noen enheter skal pasientene være en dag eller to, mens på andre skal de kanskje bo i flere år, og da er behovene ulike. Hun håper det vil bli gjort en ny evaluering med mulighet for tilpasninger. En ettårsevaluering vil skje våren 2024.
Sensorteknologi erstatter årsverk
Det forventes en gevinstrealisering innen første driftsår, står det i et dokument Dialog har fått tilsendt fra Sørlandet sykehus. 17,5 årsverk er planlagt kuttet, som følge av reduksjon av tre sengeplasser, bedre effektivitet knyttet til medikamenthåndtering, kjøkken og renhold – og redusert behov for bemanning på natt. Sensorteknologi skal etableres i alle pasientrom og er planlagt å erstatte 3,5 stillinger.
Et samarbeid mellom Sørlandet sykehus, Universitetet i Agder og Egde Consulting AS har resultert i sensorteknologien StaySafe, som skal kunne fange opp endret atferd hos pasientene. Fra et kontrollrom skal tilstedeværelse, pust, puls og bevegelse overvåkes, slik at helsepersonellet ikke vil behøve å sjekke på pasienten like ofte som tidligere. Tanken er at teknologien skal bidra til å forutse selvskading og eventuelle selvmordsforsøk uten å forstyrre pasientene unødvendig.
-Her er jeg litt spent, innrømmer Hagerup. – Hvor sensitive er disse sensorene? Er det lys som pasientene kan reagere på? Jeg vet ikke ennå hva erfaringene er, men mange pasienter i psykisk helsevern er opptatt av overvåking. Hvilket signal sender dette til dem? lurer hun på. – Kanskje kan det være greit i somatikken, men jeg er ikke helt overbevist om at det er optimalt i psykiatrien. Her blir det viktig å få inn pasientenes stemmer.
Vaktrommene inne på avdelingene beskriver hun som glassbur bestående av seks arbeidsstasjoner med til sammen 12 dataskjermer. Også dette mener hun potensielt kan trigge pasienter med mye paranoiditet. Et annet kutt går på bemanning knyttet til kjøkken og renhold, der 7,75 stillinger forsvinner. Hun forteller at det nå ligger kjøkken mellom avdelingene, og at pasientene i større grad får servert maten nå enn tidligere. Det er miljøterapeuter og enhetsledere som må sitte med bestillinger rundt mat, der det tidligere var en husmor eller kokk som var ansvarlig.
-Før kunne pasientene bake boller eller steke vafler på avdelingene. Gode lukter bidrar til en koselig, trygg og god atmosfære for pasientene, og jeg vet at dette er savnet av både pasienter og personal.
Avslutningsvis poengterer Hagerup at det har vært svært mange gode tanker i prosjektet knyttet til hva støttende omgivelser og tilpassende miljøer kan bidra med, men at evaluering av slike bygg er viktig for å bedre kunnskapen vår.
-Jeg tror ikke det eksisterer et bygg som passer alle, men fleksibilitet og muligheter for tilpasning er viktig.
Rasert tilbud til pasienter med førstegangspsykose
Psykiatrien på Sørlandet sykehus har vært gjennom en funksjonsendring i forbindelse med flyttingen. Tidligere Enhet for førstegangspsykoser er erstattet med Enhet for tidlig psykoseutredning i det nye bygget. Psykologspesialist Cecilie Brøvig, som nå jobber i FACT-teamet, har vært med gjennom hele flytteprosessen. Hun støtter oppom at den nye klinikken er et høyst verdig sted for pasientene å komme, men hun kan styre sin begeistring for funksjonsendringen.
-Vi står nå uten et godt tilbud til de med førstegangspsykose. Dette er forutsette følger som rammer mange mennesker, og det er fryktelig frustrerende å se på, sier hun når vi treffer henne i det nye bygget.
Den gamle enheten for pasienter med førstegangspsykose besto av poliklinikk, dagpost og en døgnpost med 10 senger og mulighet for en nødmadrass.
-Her hadde vi et godt utviklet terapeutisk miljø med åpne dører og god pasientflyt. Det var en trygghet for pasientene som var innlagt for første gang å se med egne øyne at andre kom seg, gikk videre i omsorgsnivåene og ble skrevet ut, sier hun.
– Jeg opplever at tilbudet til denne pasientgruppen er rasert.
Hun mener personellet på den nye enheten brenner inne med sin høye kompetanse på feltet fordi de ikke får tid til å drive det miljøterapeutiske arbeidet grunnet press fra akuttposten.
-Vi vet hvor viktig det er å komme tidlig til, og vi vet at vi må jobbe helhetlig med denne pasientgruppen for å forhindre at utdanninger avbrytes og at broer brennes. Vi må jobbe med familie, skole, jobb, økonomi og ofte bosituasjon, forklarer hun.
Mange av de dårligste pasientene som er i behov av innleggelse på Sørlandet sykehus må i dag behandles poliklinisk i stedet. Det har ført til at flere dps-er har søkt om lov til å bruke tvang, forklarer Brøvig.
-Dette er krevende for terapeutene, og resultatet blir økt belastning – både på dem, på pasientene og på de pårørende som sliter seg ut. Å slippe en person som du vet at trenger mer hjelp fører til propper i systemet. Det blir raskt ut, og raskt inn på akuttposten igjen. På lang sikt kan pasienter gå under radaren, og få mulighet til å bli sykere og sykere. Hadde vi bevart det gode tilbudet, kunne det bidratt til å forhindre en negativ utvikling for mange av disse pasientene, fortsetter hun.
-Vi ser mange muligheter her, men det er dessverre ikke avsatt nok ressurser. Og et flott bygg vil aldri kunne veie opp for menneskelige ressurser. Dette er en feilslått politikk og ressursbruk, rett og slett.
Faglig rådgiver Berthelsen deler Brøvigs bekymring:
-Det var på høy tid å få et nytt bygg. Vi er svært fornøyde med resultatet, og med at budsjettet ble overholdt. Men å legge ned et godt tilbud uten å bygge opp noe nytt først, det var nok ikke så lurt, sier hun.
Kloke hoder og varme hender
Pårørenderepresentant og leder i pårørendeforeningen, Borghild Spiten Mathisen, forteller at hun ble invitert til sitt første planlegginsmmøte allerede for ni år siden. Fagforeningen har vært tett innpå arbeidet, og hun beskriver det som en ryddig prosess med mye åpenhet og innsyn. Bruker- og pårørendeutvalget fikk muligheten til å mene noe om alt.
Mathisen har hatt en helt spesiell motivasjon for å stille opp i utvalget. For noen år siden opplevde hun at sønnen tok sitt eget liv mens han var innlagt i døgnbehandling. Hun er glad for at det satses på sikkerhet i det nye bygget.
-Noe sånt vil aldri kunne skje på disse rommene, forsikrer hun.
Spesialdusjer og knagger som gir etter for seks kilo er blant tiltakene som inngår i det Sørlandet sykehus beskriver som usynlig sikkerhet. Kunsten på rommene befinner seg i rammer som må skrus opp og igjen med nøkkel.
Pasientrommene skal dessuten tåle hard bruk, ifølge Morten Christoffersen i Sykehusbygg, og er konstruert med betongvegger fordekt med gips. «Vi jobber forskjellig innen psykiatri i Norge. Noen steder, som her, får pasientene lov til å utagere,» uttalte han til Fædrelandsvennen tidligere i år. I en kronikk forklarte psykolog og enhetsleder ved klinikken Linda Esperaas og avdelingssjef for ABUP Iris Anette Olsen at måten bygget er konstruert på i større grad gir rom for ansatte til å vente ut situasjoner som oppstår. Dette vet vi at i seg selv reduserer tvangsmiddelbruk – og bidrar ikke bare til bedre pasientbehandling, men også til et bedre arbeidsmiljø for de ansatte, skriver de.
Tilbake til Mathisen, som er spesielt fornøyd med at de fikk gjennom forslaget om bredere ganger i klinikken.
-Nå slipper pasientene å gå tett oppi hverandre, og det tror jeg mange synes er veldig fint, sier Mathisen, som igjen opplever å være pårørende. Hun setter også pris på caféen.
-Det er hyggelig å kunne sitte der med den vi er på besøk til. Nå kan pasientene kjøpe seg sunne smoothies til en billig penge i nærheten av avdelingen, der de tidligere måtte følges bort til caféen i somatikken.
Hun forteller at det blant pårørende har vært litt misnøye med pårørende-rommet, som i dag består av noen stoler og et lite bord, og er uten vindu.
-Det oppleves av mange som litt kunstig og upersonlig, og du får ikke den samme nærheten til den du er der for å besøke. Jeg synes det hadde gjort seg med en sofa, sier hun.
Selv bruker Mathisen av og til rullestol, og setter pris på at rommene, og bygget for øvrig, er handicapvennlig.
-Det er ikke dermed sagt at jeg er helt fornøyd med alt, legger hun til.
-Tomten er liten, synes jeg. Før var det svære uteområder og store hager. Pasientene kunne spille fotball på gresset foran avdelingen. Jeg må vel innrømme at jeg heller skulle sett at det gamle bygget ble modernisert fremfor at vi fikk et nytt bygg, sier hun. – For de ansatte er det sikkert bra med et nytt bygg. Hvis folk ikke trives med å jobbe der, er det pasientene det går utover. Men jeg tror ikke de syke bryr seg så mye om veggen er malt eller ikke, så lenge de blir behandlet med respekt og omsorg.
Hun deler Brøvigs skepsis til funksjonsendringen som har ført til at sykehuset får det langt mer travelt i behandlingen av pasienter med førstegangspsykose.
-En persons første møte med psykiatrien kan bli viktig for utviklingen, sier hun. – De trenger først og fremst kloke hoder og varme hender.
Ifølge pårørenderepresentanten er det også kommet tilbakemeldinger på at akuttmottaket er for trangt.
-Det er jo ikke meningen at det skal være noe Rema 1000 dette her. Man skal ikke stable varer.
Et av sykehusets sparetiltak omfatter en ny form for dyner og puter kalt Tune one. De er uten trekk og rengjøres i en egen maskin.
-Jeg har prøvd disse dynene, og jeg liker dem ikke så godt. Hun beskriver dem som harde gammeldagse vattepper lik dem hun brukte på campingtur før i tiden.
-Jeg er ikke sikker på hvor mye det hjelper med disse kjempedyre sengene hvis ikke dynene og putene er gode.
Hun vet om flere pårørende som har vært misfornøyd med visse avgjørelser gjennom hele prosessen.
-Men det hjelper jo ikke å rope høyt etterpå hvis man ikke sa noe da det fortsatt var muligheter, avslutter hun.
Et pasientperspektiv
Brukerrepresentant i prosjektgruppen Ida-Mari Nordhaug er leder i Ungdomsrådet ved Sørlandet sykehus og har vært en aktiv deltaker i planleggingen. Hun er nær sagt vokst opp på et somatisk sykehus, etter at hun fikk leukemi som syvåring og slet med smerter og ettervirkninger i årene etterpå. Videre ble hun utsatt for mobbing og fysisk vold fra jevnaldrende, noe som var med på å føre henne videre inn i barne- og ungdomspsykiatrien, forteller hun til Dialog.
-Jeg aner ikke hvordan det er å være frisk, for det har jeg egentlig aldri opplevd. Utenom mamma, onkel og bestemor, er jeg vokst opp med helsepersonell som mine nærmeste venner.
Møtene hun ble invitert til ble holdt minst én gang i måneden og varte i to til tre timer. Tilstede var representanter fra alle instanser som var involvert i planleggingen. Nordhaug og de andre bruker- og pårørenderepresentantene ble oppdatert fortløpende på alt nytt som skjedde. Det tok imidlertid litt tid før hun ble komfortabel med å komme med innspill.
-I begynnelsen var vi kun to stykker fra Ungdomsrådet. Der skulle vi sitte og mene noe sammen med ansatte som kjenner systemet godt. Det var litt skummelt, erkjenner hun.
Etter hvert som hun ble tryggere i settingen, opplevde hun i stor grad å føle seg sett og hørt.
-Jeg ble invitert med til Danmark for å se på et nytt psykisk helse-bygg der borte. Det var veldig stort for meg. Det ble også enklere å komme med innspill etter å ha sett hvordan et nytt bygg kunne se ut.
Selv har Nordhaug vært innlagt i voksenpsykiatrien og ved ungdomsklinikken i Arendal, som hun beskriver som gamle bygninger med tydelig institusjonspreg.
-Luften var tung, det var lite naturlig lys og på noen av rommene var det gitter foran vinduene. Jeg fikk nesten litt fengselsfølelse der, sier hun.
-Det kan være et stort nok tabu i seg selv å være innlagt, og da er det godt å være i omgivelser som ikke minner deg på det hele tiden. Her ser det ut som de har fått til noe veldig bra.
En av Nordhaugs hjertesaker har handlet om at pasientene skal ha mulighet til å gjøre aktiviteter ved innleggelse.
-Det kan være maling, musikk eller baking. Forrige gang jeg var innlagt, fikk jeg muligheten til å male følelser og tanker som det har vært vanskelig for meg å snakke om. Da følte jeg virkelig at jeg ble sett som Ida, og ikke bare en som var innlagt og trengte hjelp, forteller hun.
-For meg personlig vil det nok alltid være hvordan helsepersonellet er og hvor trygg jeg føler meg som er viktigst. Men et hyggelig sykehusbygg hjelper mye det også.