Askeladden og de gode hjelperne som praksisnære fortellinger i utdanning og dannelse (+)

Karin H. Blix Flage
karinhbf@gmail.com

Gunnar Brox Haugen
daglig leder
Stiftelsen SEPREP
gunnar.brox.haugen@seprep.no

Kort introduksjon til eventyret om Askeladden og de gode hjelperne

Theodor Kittelsen: Askeladden i grua, 1900. Foto: Nasjonalmuseet

Originalteksten til Askeladden og de gode hjelperne ble utformet av P. Chr. Asbjørnsen på grunnlag av opptegnelser fra Gudbrandsdalen, og trykket i Juletræet for 1851. I 1982 kom Den norske Bokklubben med Asbjørnsen og Moe: Norske folkeeventyr i to praktbind illustrert av flere generasjoner av våre aller beste tegnere. Allerede i originalutgaven hadde Asbjørnsen og Moe pyntet litt på språket da de fant på navnet Askeladden istedenfor Askefisen, som han het på folkespråket. De syntes nok at det navnet ble for drøyt.

Eventyret forteller om kongen som lyser ut kongsdatteren og halve kongeriket til den som kunne bygge skipet med de egenskapene at det gikk like godt til lands og til vanns og i lufta med. Storebrødrene Per og Pål forsøker seg først, og på veien møter de en mann som spør hva de har fore, og hva de har i sekkene sine. De lyver, og de trestykkene de hugger, blir bare til trau, og i sekken finner de bare møkk (lort), for det hadde de fortalt mannen at de hadde i sekken sin. Når lillebroren Espen Askeladd prøver seg, møter han den samme mannen med et åpent sinn og får hjelp av ham når han forteller hva slags ærend han er ute i. Han deler også raust av sin magre nistepakke som består av et par havrelefser og en doven øltår. Mannen bygger skipet mens Askeladden sover. Skipet står ferdig, og han får beskjed om å ta med seg alle han møter på sin reise. Askeladden får med seg i alt sju forskjellige skapninger, som alle besitter overnaturlige evner, men som i utgangspunktet ikke virker særlig nyttige i det daglige. En av dem blir aldri mett, en annen er konstant øltørst, og en bærer på flere somre og vintre. Vel fremme på kongsgården liker ikke kongen Askeladdens fremtoning og setter ham på ytterligere sju prøvelser. Askeladden ber om å få ta med seg en hjelper til hver av oppgavene. De gode hjelperne kommer nå virkelig til sin rett og hjelper Askeladden med å løse alle de tilsynelatende gordiske knuter, og slik får han kongsdatteren og hele kongeriket med.

Hans Normann Dahl: Askeladden og hans hjelpere, 2017.
Utlånt fra Magnus Øverland Dahl.

Askeladden og de gode hjelperne er velkjent for nordmenn. Alle har vi vel et forhold til dette eventyret som har fulgt oss fra barnsben av. Det var opprinnelig sju figurer i fortellingen, men i Ivo Caprinos animasjonsfilm fra 1961 er de redusert til tre dokkefigurer. Vi skal i det følgende forsøke å se hvilke kvaliteter det er ved Askeladden og de gode hjelperne som gjør det til en så meningsfull fortelling. Hva er egentlig historien og tenkningen bak Askeladden? Hvordan kan han og hans hjelpere forstås? Er det noe ved Askeladden og de gode hjelperne som kan inspirere oss i en utdanning rettet mot medmennesker med alvorlige psykiske lidelser, og med et særlig blikk på erfaringskunnskap og forståelsen av relasjonens betydning?

Det er fristende å dvele litt ved debatten om de norske kjerneverdier. Det er en vanlig tradisjon å tolke Askeladden som bærer av «gode norske verdier». Hvordan kan fortellingen hjelpe oss å finne tilbake til noen idealer i en tid hvor de moderne amerikanske og japanske konsernstyringsmodeller dominerer institusjonene våre? Forvaltningen av våre viktige offentlige institusjoner, som vårt helsevesen, er blitt noe ganske annerledes enn hva vi har vært vant til. Dyktige fagfolk som har vært med på å forme den moderne velferdsstaten, blir ikke lenger lyttet til. Kan Askeladden leses inn i de debattene som vi har hatt om New Public Management som styringsform, basert på nyliberalisme og markeds-tenkning? Hva slags verdier står i så fall Per og Pål for? Og ikke minst hvordan kan vi forstå Espen Askeladd?

Markedskreftenes inntogsmarsj med New Public Management

Tidligere statsminister Odvar Nordli (1927–2018) sa det ganske så klokt: «Et langt liv har lært meg at markedskreftene har ennå ikke løst ett sosialt problem, men du verden hvor mange de har skapt.» (Vi skal komme tilbake til hva som fortsatt kan være Nordlis bidrag inn i forståelsen av hvordan vi kan organisere vårt moderne samfunn.) Hans realpolitiske klokskap var i slekt med Askeladdens altruistiske menneskesyn og langt fra den styringsmodellen i helseforetaksmodellen som har ført til en drastisk nedbygging av tilbudet til de mest alvorlig psykisk syke de seneste årene. Hvordan ville Nordli ha be-skrevet en slik utvikling i dag?

New Public Management (NPM) er en fellesbetegnelse for en rekke prinsipper og metoder for organisering og styring av offentlig virksomhet. Disse prinsipper og metoder har i utgangspunktet en markedstenkning som forbilde. NPM bygger på en antakelse om at en offentlig virksomhet organisert som et marked vil kunne bidra til bedre kvalitet og større effektivitet i den offentlige tjenesteytingen (Store norske leksikon, 2020).

Kritikken mot disse nye liberalistiske markedskreftene som styringssystem for det offentlige Norge, og spesielt innenfor helseforetakene, har økt i styrke og omfang de siste årene. Tjenestene blir definert som stykkprisede varer. Mange har skrevet om hvilke praktiske konsekvenser NPM har fått for utviklingen av våre velferdstjenester og vår moderne velferdsstat. Vi skal ikke gå detaljert inn i dette systemet her, men fastslå at den ulykksalige Helseforetaksreformen ble inn-ført i 2001 etter at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre hadde vært på besøk hos Tony Blair og Gordon Brown. Kanskje var det Per og Pål som skulle vinne prinsessen og halve kongeriket, men som sviktet folket med det de brakte med seg i sekken?

Denne styringsformen ble gjennomført i rekordfart, og i dag ser vi resultatene av den. Det grelleste eksempelet er at attraktive psykiatriske parksykehustomter legges ut for salg for å skaffe egenkapital til nye moderne storsykehus. Storsykehus er planlagt av entreprenører og politikeres beslutninger uten forankring og råd fra helsefagutøvere. Per dags dato er 14 av landets 17 psykiatriske parksykehus planlagt solgt. De nye sykehusbyggene skal ha noen arealeffektive akuttavdelinger for psykisk syke, men det planlegges betydelige kutt i antall plasser for de mest alvorlig syke som trenger langvarig behandling på psykiatriske spesialsykehus. Tanken er at disse skal få hjelp i distriktspsykiatriske sentre (DPS) og ytterligere hjelp i kommunene. Dette innebærer større belastninger på ofte utslitte familier.

Denne drastiske omstruktureringen skjer uten noen overordnet politisk debatt i Stortinget, og uten at det vurderes hva som trengs av faglig funderte tilbud til de som har behov for langvarig behandling. Dette har skjedd med stilltiende aksept og dermed politisk velsignelse fra generalforsmalingen, som er helseministerens rolle, i mange år. Per og Pål tror kanskje de allerede har vunnet kongeriket, men sannheten er at vi er mange som etter hvert har gjennomskuet den kyniske råskapen i tenkningen deres. Det opphøyde økonomiske fremskrittets alter skinner neppe dersom det ikke kombineres med nødvendig basisfinansiering og verdimessige prioriteringer av helsepolitisk art. Slike prioriteringer har alltid vært Stortingets ansvar. I skrivende stund er den svært viktige reguleringssaken for nye Oslo universitetssykehus (OUS) fortsatt et ubesvart spørsmål, men regjeringen har satt i gang en statlig overkjøring av Oslo kommune. Sakens kjerne synes her å være at det er et vanntett skott mellom de som bestemmer, og de det angår. Per-ene, Pål-ene og Askeladdene har åpenbart hver sine virkelighetsoppfatninger.

Rune Slagstad, Hans Magnus Enzensberger og annerledeslandet

Rune Slagstad har i sitt verk De nasjonale strateger fra 1998 skrevet om utviklingen av det moderne Norge. Han forteller om dette langs tre dimensjoner: den teknoøkonomiske, den politisk-demokratiske og den sosiokulturelle. Han mener at tidens markedsteknokratiske ideologi peker frem mot et nytt samfunnsregime. Slagstad påpeker at regjeringsskiftet fra Willoch til Brundtland i 1986 ikke markerte noe tydelig ideologisk kursskifte, i og med at markeder fortsatte å bli deregulert. Monopoler slik som kringkastingsmonopolet, medisinalmonopolet, tele-monopolet og lokale kraftmonopoler ble avviklet. Markedslogikken er blitt den regulerende logikk. Markedet skal disiplinere folkevalgte organer. De nye nyttemål for offentlige institusjoner ble i første rekke hentet fra markedsbasert tenkning og begrepsbruk. (Slagstad, 1998).

Høsten 2021 ble Slagstads bok Mine dannelsesagenter. En politisk idéhistorie lansert på Dreyer forlag. I denne forbindelse holdt han et foredrag og leverte en kraftsalve om situasjonen i den helsepolitiske styringen, som senere ble trykket i ukeavisen Dag og Tid (24.12.2021). Her spør han retorisk i overskriften om Norge er blitt «Eit land utan leiarskap?». Norge avskaffet adelen i 1821, men adelen har gjenoppstått som en helsebyråkratisk foretaksadel, som styrer helsepolitikken. Her siterer Slagstad den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensbergers budskap fra 1984. Han beskriver Norge som annerledes-landet som har en annen klokke enn på kontinentet og er Europas største folkemuseum og egensindighetens monument. (Enzensberger, 1984).

Enzensberger hevder videre at den norske samfunnsmodellen er en forsøksordning under ekstreme, ikke-kopierbare betingelser i Europas utkant. Slagstad siterer den tyske tenkeren: «Ingen vet hva som vil komme ut av dette eventyret – om landets innbyggere er politisk, psykisk og moralsk voksne nok. Allerede nå lever de, om de vet det eller ei, på intravenøse drypp fra oljevirksomheten.» Enzensberger beskriver et trekk ved annerledeslandet i vår tid, men har vi forstått de samfunnsmessige og menneskelige følger av dette eventyret?

Utdanningspolitikken i de senere årene slipper heller ikke unna Slagstads retoriske grep. For oss som har drevet med målrettede praksisnære videreutdanninger for de som skal arbeide med de mest alvorlig psykisk syke blant oss, er dette befriende lesning. Det oppsummerer en utvikling vi kjenner oss igjen i rent personlig. Større og større enheter gir ikke bedre kvalitet.

På feltet høgare utdanning har den økonomisk-administrative fusjonismen, med «stort er godt» som styrande motto, høvla ned veletablerte fagtradisjonar med ulike samfunnsoppdrag. Dei fusjonerte universiteta skal medverke med forsking på høgt internasjonalt nivå samtidig som dei skal utføre det gamle høgskuleoppdraget: praksisorienterte profesjonsutdanningar som primært skal oppfylle lokale behov innanfor offentleg sektor og næringslivet. Resultatet har vorte ein tap–tap-situasjon som gjev dårlegare universitet, dårlegare høgskuler og meir byråkrati (Slagstad, 2021).

Historiske linjer fram til Hurdalsplattformen og hva som skjer i 2022

Maggie Thatcher skal visstnok ha blitt spurt om hva hun anså som sin største politiske bragd. Hun skal ha svart: «I made Tony Blair.» I en debattartikkel i Dagsavisen (30.01.2021) ble det antydet at Stoltenberg og Støre i sin tid ble hodestups forelsket i Tony Blairs og Gordon Browns New Public Management-ideologi. De må ha trodd at dette nye eventyret med denne forfriskende markedskapitalistiske tenkningen skulle løse de fleste problemer i driften av det offentlige her hjemme også. De mente det var en god idé å styre den norske spesialisthelsetjenesten etter disse prinsippene. Slik fikk vi helseforetakene, som ble rene produksjonsbedrifter. Tillit ble erstattet med kontroll.

Helsetjenesten har i de seneste årene utviklet seg til et stadig voksende kontrollregime. Vi har fått et styringssystem for sykehusene våre som nærmest er frikoblet demokratisk kontroll, og som tar fint lite hensyn til hva de ansatte i sykehusene mener. Slik det fremstår nå, gir vi Slagstad rett i hans påstand om en helsebyråkratisk foretaksadel i Norge i dag. 198 helsetopper tjener illustrerende nok mer enn helseministeren og 70 av dem mer enn statsministeren (Slagstad, 2021). Det er flust av Per-er og Pål-er i dette nye foretaksregimet som ikke bryr seg nevneverdig om alle Askeladdene som holder hjulene i gang som fagkyndige førstelinjearbeidere. Oscar Wildes omtale av kynikeren synes å være dekkende for filosofien til ledelsen i helseforetakene: «A man who knows the price of everything and the value of nothing.»

Vi må komme oss tilbake til hvordan Askeladden kan få nytt liv inn i vårt tilstivnede styringsregime. Det har ikke evnet å fange opp de helsepolitiske prioriteringer som et samstemmig Storting har stått bak siden vi fikk det første prioriteringsutvalget i Lønning 1 fra 1987 (NOU 1987:23). Der ble det understreket at sykdommens alvorlighetsgrad skal være det aller viktigste og fremste prioriteringskriterium. Her ble grunnlaget lagt for at det norske helsevesenet baseres på likhetsprinsippet med rett til lik tilgang til helsetjenester i motsetning til prinsippet om nyttemaksimering. Hvis disse prinsippene skal tas seriøst i dagens helsepolitikk, er det ikke forenlig med de nye helseforetakenes fokus på gevinstrealisering. Stortinget vedtok i februar 2021 umiddelbar stans i nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern samt en gjennomgang av tilgjengelig kapasitet og behov innenfor psykisk helsevern. Dette med sikte på å øke døgnkapasiteten i tråd med behovet. Da må planene for salg av sykehusene stanses. Så langt synes det ikke som om helseforetakene følger ordren. Gjennom ytterligere salg av psykiatriske sykehustomter og en ytterligere nedgang i kapasiteten for heldøgns langtidsbehandling for denne gruppen av mennesker er resultatet det motsatte. (Stortinget, 2021).

I Lønning1-utvalgets utredning fra 1987 kan vi minnes disse visdomsord fra Ivar Aasen (1813–1896) i forordet:

Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
å hjelpa den, som det trenger mest

Vi må få tilbake en mer helsepolitisk forståelse i offentlig debatt som er mer knyttet til kollektiv altruisme, og som gjør at vi som samfunn ikke lar de dominerende bedriftsøkonomiske kreftene ta overhånd. Vi vil bestemt hevde at vanlige mennesker faktisk mener at vi som samfunn skal ta vare på de mest alvorlig psykisk syke først. Hva hjelper det å skryte av at vi har verdens beste kreftomsorg, hvis vi har lagt ned all langtidsbehandling av de mest alvorlig psykisk syke? Helseforetaksmodellen har blitt et selvbedrag og et vrengebilde av hva vi var oppdratt til som solidariske helse-arbeidere og gode hjelpere, fordi tanken på inntjening og økonomisk overskudd nå alltid kommer i første rekke (SNL, 2022).

Askeladden som idealskikkelse i norske folkeeventyr

Det er et faktum at Askeladden var en av de som sto lavest på rangstigen og gjorde de jobbene ingen andre ville ha. Vi snakker her om lavstatusyrkene som ikke ble verdsatt, og som ble sett ned på. Når vi har vært gjennom pandemiens herjinger med samfunnet et par års tid, ser vi ganske tydelig hvem som har representert Askeladden i vårt moderne folkeeventyr. Derfor ble det ufrivillig komisk og illustrerende da ledelsen ved Oslo universitetssykehus, Ullevål, påla sine avdelinger å rapportere på sitt orwellske vis om mulige gevinstrealiseringspotensialer midt under en pågående pandemi som holdt på å knekke driften av de mest belastede sykehusavdelingene. Det er som om vi ikke vet om vi skal le eller gråte.

Askeladden har vært en idealskikkelse, en munter, modig og eventyrlysten figur. Dreier ikke dette seg om kortreiste, bærekraftige og forbilledlige fortellinger om norske idealer? Hva kan vi lære av disse praksisnære fortellingene i vårt liv i dag? Askeladden-ideologien kan være en målestokk for hva vi ønsker å oppnå når vi utdanner studenter til å bli gode fagpersoner og lyttende medmennesker. Men de som står som hovedansvarlige for den samfunnsmessige utviklingen, kan også ha noe å lære av Askeladden. Hvis de da evner å tolke Askeladdenperspektivet midt i strømmen av de Per- og Pål-aktige økonomiske forklaringer vi står i til stadighet. Hvordan kan hovedpersonen tolkes som rollefigur?

Kittelsens egen tekst på baksiden av originalmaleriet av Askeladden.

Foto: Nasjonalmuseet.

«Han vilde aldrig gjøre noget, bare ligge og grave i asken», står det å lese bak på lerretet av Kittelsens maleri (1900). Askeladden er en figur som det er lett å identifisere seg med som en som ikke blir forstått og derfor ikke er en del av fellesskapet. Han fremstår som en initiativløs heimføding og drømmer der han holder seg ved peisen og roter i asken, som i Kittelsens tolkning Askeladdens virkelighet er av undringens og forundringens verden. Hans gode hjelpere tilhører de svakeste i samfunnet, sett fra øvrighetens side. Vi kan gjerne si at de er alle representanter for marginaliserte grupper som ikke finner sin rettmessige plass i fellesskapet. Askeladdens ærlighet og ustanselige nysgjerrighet på disse individenes historier fører i alle tilfeller til at Askeladden får den makeløse hjelpen han trenger på sin underfulle ferd med alle de prøvelser han utsettes for underveis. Det ender da også godt, slik vi ønsker det, ved at han får både prinsessen og hele kongeriket.

Askeladden – den gåtefulle mønstertenkeren

«For Per og Pål kunne det se ut som om Espen Askeladd bare rotet i asken. Hva med oss? Har vi forstått det geniale med Askeladden?» Disse spørsmålene er det økofilosofen Nils Faarlund som stiller. Hans forhold til friluftsliv er tuftet på en helhetlig filosofi om menneske- og naturverd, som han har tilegnet seg i løpet av et langt liv i den norske fjellheimen. Askeladden blir i Faarlunds forståelse den gåtefulle mønstertenkeren. Han tegner opp et bilde av Askeladden som en motsats til modernitetens regeltenkning som fører til krise. «Askeladden er et forbilledlig eksempel på «mønster-praksis» for å hamle opp med virkelighetens gåter. Utdannelsens abstrakte kunnskap strekker ikke til for denne kunsten. Til slik mesterlighet kommer vi bare med dannelse i Askeladdens skole» (Faarlund, 2017). Faarlund slår et slag for Askeladden som en motkraft til modernitetens naturvitenskapelige og reduksjonistiske tenkning, som han mener Per og Pål er eksponenter for. De representerer en kjølig og ekskluderende holdning som vi erfarer som egennyttig og lite bærekraftig i et relasjonelt perspektiv. Vennskapet i Askeladdens verden forplikter og utvider erfaringsgrunnlaget til felles nytte for alle i de virksomme relasjonene. Kjennskapen til bålet – til forskjell fra abstrakt kunnskap – var selvfølgelig for tradisjonsbærerne. Det var rundt bålet de samlet seg for å dramatisere historiene. Det gjaldt å få frem at for å løse gåter kreves det årvåkenhet, innle-velsesevne, kyndighet og kløkt – evne til mønstergjenkjennende tenkning. Espens aldri hvilende undring over fenomenene er det geniale (Faarlund, 2015).

Per og Påls målstyrte kjekkaseri med tro på rå kraft og mangel på vørdnad strekker ikke til i sannhetens øyeblikk, i møte med virkelighetens gordiske knuter, hevder Faarlund (ibid.). Espen Askeladds tankemønster, i motsetning til Per- og Pål-figurene, gjør at han tilsynelatende snubler over løsningene. Dette forstår ikke kjekkasene. Hemmeligheten til Askeladdens suksess er en nedarvet dannelse og et mangfold av kyndighet. Det er fascinerende å lese inn slike verdiorienterte økofilosofiske betraktninger i disse eventyrene. Per og Pål ville alltid se på virket i bålet som brenner, med den moderne naturvitenskapens øyne og omtalt det som rene biomasseressurser. Slik har også pasienter i vårt moderne sykehusvesen blitt til ordrereserve, restordre eller annen bedriftsøkonomisk orwellsk nytale. Et samvær, et tillitsfullt møte med pasienter som trenger hjelp, som trenger å få en følelse av å bli verdsatt, har magrere kår i dagens helseforetak. Askeladdens ekte interesse og nysgjerrighet på de han møter, blir ikke anerkjent i et markedsliberalistisk system.

Gåter som gordiske knuter

Faarlund advarer oss:

Dikteren vegleder oss i forståelsen av det umistelige budskapet fra tider da kjennskapen til bålet var en selvfølgelig veg til opplysning uten hovmod. Såpeoperaene om troll og prinsesser, Askeladden og de gode hjelperne, handler jo om hva som skjer, når vi går i den fellen å tro at verden møter oss med «problemer». Og at for all problemløsning finnes det «bruksanvisninger» som er virksomme uten ulykksalige følger. Natur og kultur møter oss med gåter. Gåter er som gordiske knuter – man løser dem ikke med knivskarphet (Faarlund, 2018).

Det er ikke vanskelig å være enig i dette perspektivet, og vi kan overføre denne tilnærmingen til arbeidet med mennesker i dype eksistensielle kriser som trenger vår hjelp. I en fastlagt regeltenkning etter modernitetens egennyttige spilleregler kan det vise seg å være fremmedgjørende og i verste fall ødeleggende i møte med mennesker i nød. «Når livet går i stykker, er det livet som må repareres», sier Arnhild Lauveng (Lauveng, i Oterholt & Haugen, 2015). Tillit og god tid til godt relasjonsarbeid, ofte over lang tid, er nøkkelord her.

Vi trenger å vandre som Askeladden i undring gjennom begivenheten og avrunde med en ettertanke. Vi må møte medmennesker i nød som de gåter de er, og bruke all vår kløkt til å forstå deres perspektiv. Kompliserte livserfaringer møtes ikke med kvikk-fiks-løsninger, stoppeklokke og et utall av sinnrike rapporteringsskjemaer. Vi må utvikle gode relasjoner over tid og utvise en vedvarende nysgjerrighet på hva som kan være de underliggende årsaker til hvordan livshistoriene utvikler seg. Vi kan lære av Askeladdens (og andre eventyreres) kronglete, ofte gåtefulle livsløp, og de som er de gode hjelperne, i deres eget naturlige miljø. Vi kan bruke Askeladdens iboende, skapende, intuitive evner, nysgjerrig-heten og dannelsen, til å undre oss over alle de situasjoner og omstendigheter vi kan møte i vårt eget liv. Den dagen vi slutter å undre oss, er det virkelig fare på ferde. Da går det oss ikke vel, men ille, og det blir ill-ferd og ikke vel-ferd.

Det er gjennom språket vi viser hvem vi er i vår kommunikasjon med omverdenen. Det nye økonomispråket har allerede sneket seg inn i hverdagen vår. Vi må foreta en skikkelig språkvask og en utlufting av alle reduksjonistiske ord og vendinger i Per- og Pål-språket for å finne tilbake til kjernen i språket vi brukte før. Da kan vi også tillate oss å lære av de gode hjelperne og ikke prøve å late som om vi er økonomer. Tidligere behandlings- og omsorgskulturer snakket om nestekjærlighet og hjelpetjenester til «den i nød stedte næste» (Nissen, 1877). Begreper i språket fanger tenkningen og handlingen, og i det økonomiske språket blir mennesker objekter som kan måles og veies og settes inn i en statistikk. Gevinstrealiseringspotensial og annen nytale er tekniske begreper fra en annen verden og virker fremmedgjørende for helsepersonell og relasjonsarbeidere.

Askeladden hadde kanskje ikke noen formell utdannelse, men han eide dannelse. Vi må lære oss hjelpe-språket på nytt, og da må ikke økonomisk nytale få lov til å farge hverdagen vår på slikt gjennomgående og reduksjonistisk vis.

Askeladdens metode – om essayet som erkjennelsesvei og visdomsdannelse

For oss var det en stor glede å oppdage at noen faktisk har brukt «Askeladdens metode» i undervisningen. Vi har blitt kjent med at Guro Hansen Helskog, førstelektor ved Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap, Institutt for pedagogikk, Universitetet i Sør-Øst Norge, har gjort dette. I boka Kreativ akademisk skriving (Jørgensen & Askeland, 2019) har hun skrevet et interessant kapittel: «Om Askeladdens metode – eller essayet som erkjennelsesvei og visdomsdannende skrivepraksis». Hun fletter her inn i sin beskrivelse om hvordan essaysjangeren kan frigjøre oss fra den sedvanlige eksamensformen. Studentene ved Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) ved Universitetet i Sørøst-Norge tvinges til å utforske sin profesjonsdannelse. Hun har brukt Askeladden som en veiviser til å skape ny erkjennelse gjennom essayskriving. Vekslingen mellom teori og praksis blir drøftet gjennom eksempler fra levd liv og erfaringsbasert praksis i konkret skrivearbeid. Det er befriende å lese hennes tekst og erfaringer med dette essayistiske skrivearbeidet, som åpner for en helt annen reflekterende og etisk spørrende praksis for lærere.

Beskrivelser og erfaringer fra essayskriving stemmer godt med de gode erfaringer som vi selv har gjort gjennom de seneste årene med essayistiske oppgaver i våre videreutdanninger. Vi tenker her på SEPREP Tverrfaglig Utdanningsprogram, som nå er ved VID vitenskapelige høgskole. Vi har vært inspirert av vår filosofutdannede kollega Dag Erik Hagerup i Tromsø. Essayformen inviterer til en annen måte å tenke akademisk utdanning på. Vi kan saktens også reflektere litt over hva som er en kvalitativ god akademisk praksis. Helskog reflekterer over Askeladdens og Aristoteles’ klokskap og bruker eventyret om prinsessen som ingen kunne målbinde. Som i fortellingen om Askeladden og de gode hjelperne er dette eventyret nok en beskrivelse av hvordan Per og Pål gjør narr av den, i deres øyne, enfoldige Askeladdens samling av en død skjæreunge, en vidjespenne (lås i bjørkemateriale), et skålbrott, to bukkehorn, en blei og en utgått skosåle. Kjekkasene Per og Pål regnet seg som mye klokere enn Askeladden, men lyktes ikke med å målbinde prinsessen. Askeladden fikk bruk for alle sine gjenstander.

«Du er så kroket i ord du», utbrøt prinsessen til slutt. «Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket», svarte Askeladden, og tok opp det ene av de to bukkehornene. Det var mye som sto på spill.
«Nei! Nå har jeg aldri sett maken!» ropte prinsessen. «Her ser du maken», sa gutten og tok opp det andre bukkehornet. «Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?» sa hun, hvorpå Askeladden kunne dra vinnerkommentaren: «Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den», og viste fram skosålen
(Asbjørnsen & Moe, 1982).

Vi vet ikke hva vi finner underveis, og hva som venter oss, men vi kan utøve praktisk klokskap i våre møter som fagpersoner og som medmennesker. Egne erfaringer som fagpersoner og som medmennesker må jo til enhver tid brukes klokt. Ingen av oss blir særlig mye klokere av å lese faglitteratur dersom vi ikke evner å sette det inn i en sammenheng som kan få praktisk nytte i våre møter med mennesker. Gjennom solid fagkunnskap kan vi også utvikle oss til å bli mer fagkyndige hvis vi bruker vår årvåkenhet, fleksibilitet og lærevillighet, i tråd med Askeladdens metode. Dermed vises det til en praktisk kunnskap i sin handling som ikke ligger langt unna den phronesis som Aristoteles beskriver i Den nikomakiske etikk. Allerede Platon og Aristoteles skilte mellom «fagmannen som bare gjør det rette, og den virkelig fagkyndige som dessuten vet hvorfor det han gjør er rett, og kan begrunne det».

I SEPREP-utdanningen brukes veiledning som metode for å gi den enkelte muligheten til å utvikle og bruke sin egen erfaring kombinert med teoretisk forståelse og dermed integrere det i en personlig fagutøvelse. Dermed oppnår vi at vi utdanner de gode fagkyndige hjelperne.

Utdanning og dannelse i modernitetens tankegods versus Askeladden

Vi står midt i en tidsalder der vi ved våre universiteter og høgskoler opplever et stadig jag mot nye akademiske landevinninger for å vokse som vitenskapelige miljøer, der den evidensbaserte kunnskapen lett kan bli et mål i seg sjøl. De av oss som arbeider med utdanning og dannelse av mennesker som skal arbeide med de mest alvorlig psykisk syke, må være forbilder. Vi vil alltid ha behov for veiledning i det vi står i, og vi blir aldri ferdig med det. Behovet for kyndig veiledning gjelder våre studenter like fullt som de
fagpersoner som arbeider med de mest alvorlig syke. Vi må lære å være ydmyke overfor det å ikke vite.

Det er de praktiske konsekvensene av vår viten og vår forskertrang som kan forløse oss i møte med de gordiske knutene og mysteriene vi møter i vårt eget og andres liv. Da kan vi også oppleve det verdifulle, som erkebiskop Câmara beskriver slik:

Det er verdt hvilken som helst pris
å se et sluknet blikk
lyse opp på nytt,
se et smil bli tent
hos den som ser ut til
å ha mistet latteren
se tillit våkne på nytt
hos den som ikke lenger tror
på noe
eller Noen

Dom Hélder Câmara (1909–1999)

Vi kjenner alle til modernitetens regeltenkning, som i konsernmodellenes styringssystemer byr på utallige kontrollmekanismer og tellekanter. Hvis disse systemene blir for rigide, gjenspeiles det både i språket og omgangsformene. Det kan godt hende at Per og Pål fungerer godt innenfor de nye NPM-regimene, men særlig tillitvekkende blir det ikke for de som har de tøffeste jobbene i førstelinjen. Skal vi lykkes i å utdanne gode, selv-stendige praktikere som mestrer å være gode hjelpere, må politikerne forstå sakskomplekset og legge til rette for å fremme dannelse og ikke bare utdannelse. Fordringen ligger ikke i å løse de gordiske knutene med knivskarphet, men å møte våre medmennesker med nysgjerrighet, tålmodighet, klokskap og ettertanke.

Denne måten å forstå hjelpearbeid på kan ikke stykkes opp, måles og veies. Tradisjonell naturvitenskapelig tenkning uten inngående refleksjon må vike for ettertanke, fantasi og personlig erfaring. Utdanningene må i større grad vektlegge undringen og refleksjonen. Askeladden som inspirasjonskilde og essayformen kan her vise seg å være meget verdifull.

Skal vi som gode hjelper klare å hjelpe mennesker med sine kriser og tilbake til å finne mening og mestre sitt eget liv, er det én faktor som trumfer ulike terapiformer eller tilnærminger, nemlig langvarige, tillitsfulle og virksomme relasjoner. Alle vi møter, skal oppleve å bli sett og forstått. Kjernen i all samtaleterapi er at den du møter, er et mål i seg sjøl og ikke et middel for å sikre noen målstyrte produksjonstall.

Vi er meningsskapende vesener i en verden der vi alle søker etter å forstå oss selv og hverandre i en sammenheng og livet som er fullt av uløste gåter som vi undrer oss over.

Det store problem i dannelse og samfunn er den altomfattende målstyring. Den sender oss ut på en uavsluttbar vandring mot mer og mer. Derved bremser den oppfyllelsen av vårt viktigste behov, vårt behov for livet gjennom å høre til. Det er vårt behov for personlig relasjonsdannelse med andre, med alt hva det kreves av et riktig daglig språk og samtale. Det er der svaret på hvorfor ligger – for den som ikke lenger finner det i religionen. Og som den tyske filosofen Nietzsche sier: «Den som vet hvorfor han lever, tåler alt.»
(Fløistad, 2009).

Askeladden og statsmannen fra Tangen og Hedmark

Odvar Nordli (1927–2018) (statsminister 1976–1981) skriver i en av sine bøker om den viktige farmora si, Maren Nordli, som døde altfor tidlig på grunn av en blodforgiftning, som på den tiden kunne bli fatal for fattigfolk: «De bærende ideene hun møysommelig sydde inn i duken sin, bidro til en stille revolusjon som brøt med fattigsamfunnet og gav oss en velferdsstat.» Ideene hun hadde sydd inn i duken, var et enkelt, men tydelig budskap: «Gjør din plikt. Kræv din ret! Frihet, Likhet, Broderskap!» (Nordli, 1994).

Det er mange i Norge som etter Nordlis dødsfall på nyåret 2018 har sett tilbake på hans virke som visjonær statsmann og brobygger. Han uttrykte ved flere anledninger sin takknemlighetsgjeld til Tangens store forfatter, Ingeborg Refling Hagen. Nordli var alltid takknemlig for den tillit han hadde fått i arbeiderbevegelsen. Denne politiske Askeladden var med sin klassereise og politiske kamp med på å forandre landet fra Fattig-Norge til Velferds-Norge. Han var stolt av det, og i ettertid ser vi at han har betydd mye realpolitisk for mange. Han ble en viktig reformator på flere sentrale samfunnsområder, slik som havrettsområdet, med Jens Evensen i spissen. Under hans ledelse fikk kvinner rett til selvbestemt abort, og innen justissektoren fikk vi en mer human rettspleie, med Inger Louise Valle i spissen. Flere av disse prosjektene som ble skjellsettende for oss, hadde noe av statsmannens magi i seg.

Nordli kunne være skarp i sin politiske samfunnsanalyse, og samtidig filosofisk og rent poetisk i sine utlegninger. Sin dype respekt for vanlige slitere, for hedmarksforfatterne og hedmarkskulturen, kunne han med sterk innlevelse formidle som få andre. Alvoret i budskapet var ofte ledsaget av en underfundig humor. Personlig har vi erfart hvordan de medmenneskelige egenskapene alltid kom tydelig kom fram i møter med Odvar Nordli. Hans solidaritet med de mest vanskeligstilte i samfunnet kom gjerne fram i uttalelser som denne som han gjentok ofte: «Den som har den sterkeste ryggen, skal bære den største børa.» Det å løfte fattigsamfunnet inn i et velferdssamfunn. De «gamle» ideene hans farmor hadde sydd inn i duken var ikke tomme ord for statsmannen fra Tangen. De var sydd inn i hans grunnholdning som preget hans virke.

«Vi har fått enorme muligheter i hendene. Vi må bruke dem slik at de minste blant oss, de som sitter nederst ved bordet om de i det hele tatt har fått en plass ved bordet, også føler trygghet. Vi må bruke dem til å skape solidaritet med kvalitetsstempel. Det måles på hvor mye trygghet de minste i samfunnet føler at de har» (intervju med Odvar Nordli i Østlendingen 05.11.07). Denne solidariteten med marginaliserte grupper er langt fra Pers og Påls målstyrte og reduksjonistiske kjekkaseri og forakt for de svake. Odvar Nordlis holdning til den kyniske markedsliberalismen og hans bruk av gode hjelpere i sitt reformarbeid er verdt å trekke fram med de rådende økonomisk drevne styringsmodeller i helsetjenesten. Fra de senere årene kjenner vi hans replikk fra ordskiftet om privatisering av eldreomsorgen: «Je vil itte på anbud!» Ellers var hans «medfødte angst for arbeidsledighet» en stram rettesnor gjennom hele det politiske livsverket.

Odvar Nordli hadde forstått noe av relasjonens kraft i det han hadde lært av sin farmor. Dagens ansvarlige politikere og ledere av dagens helseforetak har nok en lang vei å gå for å forstå relasjonens betydning og de rammevilkår vi trenger for godt relasjonsarbeid i rolige, trygge og stressreduserende omgivelser. Det er helt utilgivelig at det settes en historisk strek over tilbudet som de psykiatriske parksykehusene representerer for de mest alvorlig psykisk syke og deres pårørende. Vi føler oss ganske sikre på at den godeste Odvar hadde mislikt Per-ene og Pål-enes inntogsmarsj i dagens NPM-regimer. Han ville steilet over at de mest alvorlig psykisk syke har blitt mest tilsidesatt og usynliggjort i dagens helsetilbud. Skal vi få til en bedre utvikling, må en ny ledelsesfilosofi til for å skape nødvendige rammer for virksomt og viktig relasjonsarbeid.

Vi skal avslutte med noen linjer av en dikter som Odvar Nordli satte høyt, som skrev om Anderledeslandet i sin siste diktsamling, Nattåpent (1985). Det passer fint som en sløyfe tilbake til Enzensbergers omtale av Norge. Det hører med til historien at Rolf Jacobsen var den eneste norske lyrikeren Enzensberger tok med i sin poesiantologi i 1960, kalt Museum der modernen Poesie. Så det kan passe godt å avslutte med dette diktet, i håp om at vi finner tilbake til en solidarisk og humanistisk tenkning som preger ledelsen av vårt offentlige helsevesen – som er vårt eget.

Anderledeslandet

Det er langt dette Anderledeslandet.
Nordover, nordover uten ende.
Øygarden blåner seg endeløst
ut i havet.
Vi stuer oss sammen der det finnes jord og utkomme,
tettbygd i smale daler.
Men ovenfor dem ruger ensomhetene,
– Europas Tibet, høyhimlet, tyst
og nesten endeløst, som tankene.

Tiden er vond,
hverdagene krever sitt.
Gatetrengsel, blodslit og kummer.
Men vi ble født til dette landet,
avlet av fjell og hav i tidens grålys.
Et strengt, nesten nådeløst hjem.
Ingen mangel på ørefiker
veggimellom her.

Høyt opp og dypt ned.
Men det ble da folk av oss tilslutt.
Båtfolk fra først av,
herrer i hundreder av år
over hele Nordatlanteren.
Men tiden løper fort og i dag
er det meste glemt.
Nå plukker vi gullpenger
opp fra havbunnen
og leker at vi er Amerika,
en liten stund.

Storlandet vårt ser vi nå mest
gjennom bilruten.
Men ett skal vi legge oss på sinne,
nå da vi snart skal inn i Storeuropa
– at våre fiender hette stein og snø.
Vi har aldri hatt tyranner her
som har hatt oss i sin hånd.
Aldri høyadel med livegenskap,
og trehest og pisk.
Så vi er ikke så veldresserte
som hos naboene.
Knikser ikke så dypt.
Har et uryddig sprog.
Det er for lange veier her
og litt for bratte bakker.
I dette Anderledeslandet
som er vårt eget.

Rolf Jacobsen
fra Nattåpent, 1985, her fra utgaven Alle mine dikt, 1990

Referanser
Asbjørnsen, P. C. & Moe, J. (1982). Norske folkeeventyr. Den norske Bokklubben.

Aristoteles (2013). Den nikomakiske etikk. Vidarforlaget.

Enzensberger, H. M. (red.) (1960). Museum der modernen Poesie. Suhrkamp Verlag.

Enzensberger, H. M. (1984). Norsk utakt. Universitetsforlaget.

Fløistad, G. (2009). Et etisk perspektiv på relasjoner og psykisk helse. Dialog. Bulletin for SEPREP.

Faarlund, N. (2015). Friluftsliv. En dannelsesreise. Ljå forlag.

Faarlund, N. (2018). Om Askeladden – den gåtefulle mønstertenkeren. Harvest Magazine.

Helskog, G.H. (2019). Om Askeladdens metode – eller essayet som erkjennelsesvei og visdomsdannende skrivepraksis. I Jørgensen, I.B. & Askeland, N. (red.), Kreativ akademisk skriving (s. 227–247). Universitetsforlaget. DOI: https://doi.org/10.18261/9788215031613-2019-12

Jacobsen, R. (1990). Alle mine dikt. Gyldendal.

Lauveng, A. (2015). Når livet går i stykker, er det livet som må repareres. I Oterholt, F. & Haugen, G.B. (red.), Mening og mestring ved psykoselidelser. Universitetsforlaget.

Nissen, R. (1877). Lærebog i sygepleje. Christiania.

Nordli, O. (1994). Vi så kornmoglansen – om drøm og hverdag. Aschehoug.

NOU 1987:23 Prioriteringsutvalget: Retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/odn/tmp/2002/0034/ddd/pdfv/154646-nou1987-23.pdf

Regjeringen Støre: Hurdalsplattformen (2021–2025) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/hurdalsplattformen/id2877252/
https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Vedtak/Vedtak/Sak/?p=80219

Slagstad, R. (1998). De nasjonale strateger. Pax forlag.

Slagstad, R. (2021). Eit land utan leiarskap? Dag og Tid 24.12.2021.

Store norske leksikon (2020). (https://snl.no/New_Public_Management)

Store norske leksikon (2022). (https://snl.no/altruisme) Publisert på Idunn: 2019-10-01